I YouTubes fangarmer

Endelig er det gått opp for meg hvilke gleder YouTube kan by på! Som med både datamaskin, internett, mail og mobiltelefon henger jeg altså etter... Men det jeg nå har oppdaget, er hvilket skattekammer dette filmarkivet er, og hva man kan finne der. Som for eksempel det nedefor siterte intervjuet med Philip Roth.

Det var Billie Holiday jeg først var ute etter. Det ligger fantastiske filmsnutter med henne der. Stemmen, ansiktet, blikket. Svetten mot den svarte huden. Det første meg videre til Toni Morrison. Det ligger en intuitiv link i meg mellom de to, selv om jeg aldri har hørt den uttalt. Billie Holiday og Toni Morrison. De to eneste kjente personer jeg virkelig kunne ha tenkt meg å møte. Og fra Toni M. gikk klikkingen videre til flere forfatterintervjuer. Cormac McCarthy. P. Roth. Det ene fører til det andre, og dermed er man fanget i klikkingens nett, som en rundtur i spindelvevet og en kamp mot tiden. Men fine stunder er det. Og flere leksjoner skal det bli.

Siste rest

Når jeg lukker øynene, ser jeg tett i tett med yppige blåbær og rustne blader i lyngen. Det var en fantastisk helg på K. Rødmende myr. Fisk (jeg fikk en på stang og to store på garn!). Jakt (en rype skutt, av M!). Badstue, og nakne føtter opp gjennom fuktig sti. Hyggelige mennesker på verandaslabberas. Så glad for at K fikk se alt dette. Båten gjennom vannet. Biltur i solnedgang. Og nattoget tilbake til O.

Min første blog(glede)

Så rart – når jeg endelig (og relativt motvillig) har opprettet en blog, ble det plutselig spennende og fristende å legge ut flere innlegg. De to første (historie-relaterte) innleggene ble lagt inn som en obligatorisk oppgave på faget, og fremkalte ingen særlig glede. Men da det første ekte innlegget, dvs. det første frivillige, ble publisert, kjente jeg en spent sitring og lyst til å legge inn flere. Foreløpig er blogen hemmelig fordi ingen vet om den – men likevel. Det ser så proft ut. Og det er ikke dagbok. Og fordi andre kan lese det og sjangeren er kort, må man tenke gjennom hva man skriver. Trekke ut det viktigste. Jeg har derfor tenkt å bruke det som en egen kortekstsøvelse, og en utfordring til meg selv om å få formulert et par av de tingene som flyr gjennom hodet i løpet av en dag. Om ikke annet, så for å holde noe av det fast.
Hei hei!

Litteraturens sak (Philip Roth)

Jeg så et intervju med Philip Roth på Youtube. Til tross for at jeg (ennå) ikke har lest ham, var det interessant å høre. Det interesserer meg alltid å høre om hvordan forfatter jobber, hva de tenker om det å skrive. Roth sier at du ikke kan bry deg om leseren, like lite som han kan bry seg om deg. Vi må alle ta vare på oss selv. ”I think about the book. The sentence, the paragraph, the page”. Etter hvert begynner boken å stille sine egne krav: intellektuelle, 'imaginative', etestiske.

Om forfatterens evt. moralske eller politiske rolle sier han: din rolle som forfatter er å skrive så godt du kan.