onsdag 30. september 2009

Knausgårds kamp

Jeg leser.
Karl Ove Knausgårds Min kamp 1. Du blir sugd inn i universet: barndommen, ungdomstid. Alt du ikke forstår. Alene, mot den ufattelige verden, og samtidig en higen etter å høre til, være en del av noe, av gjengen. Av det som teller. Samtidig skriver han fra nåtiden: livet i Stockholm og siden Malmö, livet som voksen med barn, drømmen om å skrive.

Dette er en selvbigrafisk roman. Men det er en roman. Det er litteratur, og det er poetisk, slik man vil kjenne Knausgård fra hans beste partier. Jeg er ikke så interessert i kjendiser, men jeg er nysgjerrig på forfattere. Hvem er de? Hvorfor skriver de? Og ikke minst hvordan? Her er det glimt fra Knausgårds arbeidsrom: lyden av kaffetrakter, pausene utenfor, telefoner fra familien. Tankene som flyr. Og tanker om tekst.

På side 192 fant jeg det sitatet som alle avisene har trykket, her i kontekst:

"Man vet for lite, og det finnes ikke. Man vet for mye, og det finnes ikke. Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet. Det er det skriving handler om. Ikke hva som skjer der, ikke hva slags handlinger som utspiller seg der, men der, i seg selv. Der, det er skrivingens sted og mål. Men hvordan komme seg dit?"

onsdag 23. september 2009

Navlebeskuing og ”de andre”

Alle vet at navlebeskuende er et negativt ladet ord. Selvsentrert likeså. Men nå er det like før navlen min spretter ut – og hvor ofte har man egentlig anledning til å se dypet av sin egen navle? Dette omdreiningspuktet der vi fikk vår første næring, der huden nå, forskånet for sol og slitasje, er hvit som vatt og myk, så uendelig myk (visste du det?).

Kanskje er gravide over gjennomsnittlig navlebeskuende, og i de fleste gravid-bøkene jeg har kommet over, står det ting som: du har nå en enestående sjanse i livet til å gå inn i deg selv og bli kjent med deg selv på nytt. Ta nye valg. Endre mønstre. Det virker rimelig (for hvis man ikke da – med en kropp i endring og et dansende vesen der inne, skal gå inn i seg selv og tenke over livet – både sitt eget og det lille barnets – når skal man gjøre det da?)

Men jeg tenker videre: er det nå egentlig så ille å være litt selvsentrert ellers i livet også? I et samfunn som stadig mer handler om de andre: Hva de andre gjør, hvor de andre jobber. Hvor de har vært. Hvor de bor, hva de har. Du burde jo også ha alt dette. Du burde også ha sett disse filmene, lest disse bøkene, blitt kjent med disse kjendisene, reist til disse stillehavsøyene. Livet er et annet sted. Hvis man i det hele tatt har tid. Og deretter blir du utbrent.

Jeg vil ta tiden tilbake. Jeg vil nå inn til mine tanker. Jeg vil sitte stille om kvelden og høre vinden synge.

Jeg synes det gjelder for skrivingen også: La deg inspirere, men skriv dine egne tekster. Ikke tenk på at alle andre er bedre. Gjør ditt beste. Følg din egen navlestreng. Jeg vil i hvert fall følge min. Den næringen den suger, er den beste for meg.

tirsdag 22. september 2009

Min skrivekamp


"Å skrive er å trekke det som finnes ut av skyggene av det vi vet".


Fra den nyutkomne romanen Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård.

mandag 14. september 2009

Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset)


Torsdag 10. september:
Fortettet stemning. Skvalpende rødvinsglass. Salen er nesten full, og forfatterprominenser som Linn Ullmann, Per Petterson og Dag Solstad velter inn. Aslak Sira Myhre og Cathrine Sandnes skal lede kvelden. Paal Helge Hougen lese singelkuttet. Åsne Seierstad er der også, og flere forlagsfolk. Et par unge fjorårsdebutanter. Og så kommer Askildsen himself. Kvelden er hyllet i tunge gardiner, i fløyel, du merker det fordi alle er ekstra stille, ekstra varme, og fordi kveldens vert og vertinne nesten renner over. Kollektiv begeistring, kollektiv forventing. Noe utenom det vanlige.

Men for meg er det Per Petterson som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett ham før, og nå leser han en tekst til Askildsen om hva det første (litterære) møtet med ham betydde, og det er så vakkert, så ærlig, en så respektfull måte å hedre en æret kollega på. Det er stort å se ham stå der, på en helt annen måte enn å se Askildsen, fordi Pettersons tekster har truffet meg langt inn i benmargen og mye sterkere enn Askildsens.

Etterpå er det samtale mellom Sandnes, Ullmann og Solstad, og Solstad vrøvler særdeles møysommelig, som en sliten tenåring og kan ikke si noe særlig positivt: Jo, det er fint, sier han, - fint. De er kanskje litt uenige, sier han, osv, bla bla. Det er kanskje underholdende, han er kanskje morsom, men kunne han ikke gitt litt, det er tross alt en festkveld. Rosen sitter langt inne, og det blir opp til Ullmann å finne frem godordene og respekten, noe hun også gjør. Men dette innslaget er litt for langt, ingen tenker på Askildsens knapphetsideal: ikke noe mindre enn nødvendig, men heller ikke mer. Solstad snakker i hvert fall langsommere enn nødvendig.

Så er det samtale mellom Sandnes og Askildsen. Han er så varm og rolig der han sitter, han har en vakker stemme, skarrende, myke r’er. Han blir spurt om det han alltid blir spurt om:
Minimalisme, det at han skriver langsomt, at han skriver om problematiske familierelasjoner.

Askildsen sier han blir fly forbanna når noen kaller ham minimalist. Og hva er egentlig litterær minimalisme? Det finnes ikke, hevder Askildsen. Hva vil du heller bli kalt, da? spør Sandnes. Nyrealist, sier han, langsomt, stemmen klinger så vakkert. - Eller bare realist. Jeg bare gjengir virkeligheten slik den er, uten å dømme. Det er også derfor han skriver om problematiske familierelasjoner, for det er jo slik det er, sier han. Salen ler. Mannen på skrå foran meg likner veldig på Askildsen, det må være sønnen. Han ler også, han ser god ut. Og det å skrive langsomt, sier han, har reddet ham fra mange bommerter.

Men siden ingen har kuttet på kveldens innslag, er vi nå langt over tidsskjema. Endelig er det Askildsens tur. Han går til talerstolen og leser den novellen som heter ”En plutselig frigjørende tanke”. Den er lang. Men det blir stående applaus. Alle er enige om at dette var en super kveld, en fortettet kveld. Respekten når folk køer seg ut. Stillheten og ettertanken. Tomme rødvinsglass. Utenom det vanlige.

Vi går hjem i myk sensommerkveld og det er folk overalt og kanskje alle har hatt en fin kveld fordi det er en slags bonuskveld: en smak av sommer, av fest, av tidens kloke viser som vi bare kjenner av og til, men ikke helt forstår.

mandag 7. september 2009

Og apropos problemer












Mellom venner
Da jeg var kommet meg
gjennom barndommens
problemer, og ungdommens,
og manndommens problemer
og på grensen til alderdommens,
da traff jeg Torgersen som sa
at jeg har levd et problemfritt liv,
og det var i og for seg
noe av det verste
jeg har vært ute for

- Ernst Orvil

lørdag 5. september 2009

Tragedie&"kos"

Jeg våknet til en tekstmelding i dag, fra en venn jeg har i Burkina Faso. Han skriver:

"vi er oversvømmet av et stort regn. alt er ødelagt vi har ingenting. mer enn 150.000 mennesker er skadelidende. vi kommer til å dø"

Hva skal jeg svare på en sånn melding? Og her sitter jeg og spiser frokost med to tjukke aviser og skeier ut med en liten bit sjokolade til kaffen. Har akkurat lest dagens portrettintervju med Kjell Askildsen i DN Magasinet. I går skrev jeg hvor kult jeg syntes det var at Pedro Carmona Alvarez argumenterer for lengde. I dag nyter jeg Askildsens ideal om det korte, det langsomme. At det er lov å bruke tid. Han ser journalisten i øynene og svarer rent, tydelig, uten å vike. Hva som gjør ham glad? Det vil han ikke svare på, sier han, for da måtte han si alle de tingene som gjør ham glad, og det har de vel ikke tid til? "Men kan du ikke bare ta noen eksempler?" "Nei. Det blir ikke riktig". Han har skikkelig integritet. Han er litt av en type.

Avisen er full av interessante artikler og inlegg og reiselivsannonser for Madeira. Men har noen sett noe om flommen i Burkina Faso? Står det om den på hovedsiden til noen av nettavisene? Nei.

Og hva skal jeg svare Petitsoul? Ikke dø, vær så snill ikke dø. Det kommer til å gå bra.

Gjør det det?

fredag 4. september 2009

Pedro, Passolini og musikken

Passolini – den mystiske hovedpersonen i Pedro Carmona-Alvarez’ nye roman Rust – det klinger storhet av navnet, forgangenhet, som sirkus, kanskje. Og når jeg går ut av Litteraturhuset og inn i kvelden, og det regner, tett, vått, påtrengende, så klinger dette navnet i meg som et falmende ekko: Passolini, Passolini.

I går var det duket for samtale mellom Pedro CA og Kjartan Fløgstad og påfølgende konsertopplesning på Litteraturhuset. PCA, som tidligere har skrevet både dikt, essays og en roman, har nå utgitt det som av flere kritikere regnes som hans store gjennombrudd: romanen Rust. Romanen er på over 700 sider og handler både om et band fra Kolbotn på 80-tallet og dramatiske hendelser i Argentina mange år senere. Kritikerne, som roser romanen for språk, flyt, suggererende nostalgi, har også innvendt mot boken at den egentlig er to romaner i ett, to bøker med bare vage bånd mellom seg.

Det jeg liker best fra slike kvelder, er egentlig bare å være der. Jeg husker ofte ikke så mye av det som blir sagt. Det er enkelte replikker, enkelte folk, kanskje noen nye idéer, som kverner seg sammen i meg og som snurrer rundt mens jeg sitter og lytter og detter ut circa annenhver gang.

Fra salen husker jeg dette: Pedro og Kjartan foran det røde sceneteppet, trommesett og musikkintrumenter i blinkende juletrelys. Pedro har en stripete lue han hele tiden drar ned i pannen og opp igjen. De snakker om eksiltilværelsen, foreldregenerasjonen, den neste generasjon. Ulike former for nostalgi. På første rad sitter en gjeng hoiende chilenere som heier og klapper og gjemmer en flaske rødvin under stolsetene. Jeg tenker på dette med eksil, med nostalgien, det å aldri kunne vende tilbake, eller vende tilbake til noe som ikke lenger er. Om skrivingen sier han: det er bare å stå opp og sette seg ned og skrive på. Spise middag. Skrive videre. Og Kjartan spør hva han mener om kritikken, at han har skrevet to romaner og ikke én, og han svarer: ”Nei. Nei. Jeg kan ikke ta hensyn til det. Det er jo én roman, den ligger jo der”. (Han peker på bordet). Han argumenterer for lengde, at han alltid skriver langt, at kvantitet og kvalitet på et eller annet tidspunkt vil krysse. Salen ler. Jeg ler også. Jeg synes han er kul. Familien til Pedro sitter ved siden av oss, jeg skotter bort på dem innimellom for å se hvordan de reagerer på det sønnen forteller om boka, om skrivingen, om dem. Jeg kan ikke lese noe av ansiktene deres.

Etter pausen spiller Pedros band ”Moon Pedro and the Sinking Fish”. Det høyt og litt skranglete. Jeg er tørst. Babyen våkner. Musikken toner ut i et klingende bakgrunnsteppe, og Pedro tar boka og leser utdrag med myk, levende stemme. Jeg elsker arrangementer der tekst leses mot musikk, det tilfører en ekstra dimensjon, og tankene går andre steder, og babyen sparker, hun velter seg rundt, og jeg lurer på om det er en protest (slutt med den lyden! det bråker!), eller om hun kanskje tvert i mot liker det, at hun danser der inne, svinger seg rundt. Kanskje har jeg en liten dansefot i magen – en popsanger, en poet? Hva kommer du til å like, tenker jeg, musikk, bøker? Biler? Dyr, kanskje, data, eller matlaging? Alt som ligger foran henne, foran oss, som vi ikke vet hva er, mens Pedro leser og tankene flyr og gitaristen rocker og smiler til ham på keyboardet, noe hemmelig, noe bare de fikk med seg. Vage bilder flimrer over lerretet bak dem. Siste sang som er veldig fin. Babyen roer seg. Jeg drikker litt vann. Det gikk visst ikke så bra for Passolini.
Og når jeg kommer ut, er det høst på ordentlig, vått, rennende, uten et snev av tvil.

onsdag 2. september 2009

Yes, we can!

Til alle som er i starten av noe nytt nå: skriveprosess, jobb, studier. Fulle av ambisjoner, drømmer og håp - og frykten for å mislykkes. Synes disse ordene av Olav H. Hauge er fine å ta med på veien:

Skeiserenn
Du startar i dag med storskridaren.
Du veit at du kan ikkje fylgja han,
Men du legg i veg
Og brukar all di kraft
Og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
Kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
Og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge

tirsdag 1. september 2009

Ett er nødvendig


Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Hans Børli