Jeg leser Korrigeringer av Jonathan Franzen. Jeg både liker og liker den ikke. Den er flink: Snertne setninger, skarpe observasjoner (er forresten "skarpe observasjoner" blitt en klisjé? Er det egentlig så skarpt? Originalt, kanskje, annerledes. Eller formuleringer av ting vi alle ser, men glemmer å uttrykke. Det er litt som Colombi egg: Alle kunne sett det, Franzen har formulert det. Men skarpt?).Rytmen og stemningen i boka minner meg veldig om Zadie Smith, det er ungt, moderne, kjapt, akademisk. Til en viss grad også spennende: jeg leser gjerne videre. Dette er Amerika, dette er samtiden, det er mobiltelefoner og aksjer og middelaldrende mennesker som drømmer om tiden de kom fra og alt de skulle bli. Det kunne vært oss. Det er oss.
Litteraturanmelder Tom Egil Hverven skriver på NRKs nettsider: "Den flertydige tittelen "Korrigeringer" rommer mange aspekter av samtids- og samfunnskritikk, men den farmasøytiske industrien kommer desidert dårligst ut. Franzen viser med vidd og ironi hvordan skillet mellom ødeleggende dop og helsebringende legemidler brytes ned - både i smafunnet og innenfor familiens vegger. (...) Jonathan Franzens styrke som forfatter er de fenomenale persontegningene av de fem medlemmene i familien Lambert. Franzen beskriver hendelser, tanker og følelser så tett at leseren ikke kommer unna, selv med et mer eller mindre innbilt hav i mellom.
Jeg vet ikke om jeg er enig. Disse historiene treffer ikke hjertet. Eller snarere: språket hans treffer ikke hjertet. Det er spennende fortellinger, men det blir for kjapt, for overflatisk. Ingen ord med ettertankens klang. Ikke litteratur som drøm, men som samfunnskritikk. Jeg tar meg i å tenke at det må være lettere å skrive en roman med fart, slik, raskt, snertent, vittig - enn en poetisk roman. Men det er kanskje urettferdig. Vi er forskjellige. Alt til sin tid, til sitt bruk. Som pageturner til ettertanke fungerer den godt. Jeg leser videre.
