Livet og fortellingen

"Du lever bare to ganger. Du lever først i det opplevde livet, og deretter lever du i dine fortolkninger av erfaringen. Dette er sant for forfatteren, men også for alle andre mennesker. Vi har både en frihet og et ansvar for våre egne fortellinger om hva vi opplever".

Andre Brink i intervju gjennomført av Finn Skårderud,
Aftenposten 15.11.09.

Frøken Rosenknopp

Det er blitt mørkt
og året er på hell
men bitte lille Anna
står i knopp allikevel

Et eplekart? En akeleie?
En hestehov mot frost?
Mot tross, i trass, mot natt, mot storm
I stjernedans
På frostgul mark

Til klangen av en snøklokke
Står lille frøken Rosenknopp
På terskelen til vår

Anna
21.10.2009
49 cm, 2885 gram
Stor lykke!

Herta og nobelprisen

Noen som har lest noe av Herta Müller? Jeg kjøpte fasan-boken en gang på Gardermoen da jeg skulle ut og fly - mente å huske at en venninne var fan, og så likte jeg forsiden (forside-fascinasjonen har gitt meg mange fine både lese- og CD-opplevelser!).

Jeg likte boka på sett og vis, både språklig og innholdsmessig, men jeg tror det var litt feil timing. Var på vei til Berlin og ville heller lese tysk. Og så skjønte jeg den ikke helt, tror jeg, og så la jeg den vekk. Men jeg burde kanskje fiske den frem igjen? Eller har noen lest noe annet av henne, noe dere anbefaler? Synes årets tildeling er spennende - damen virker spennende - og til alt overmål hadde jeg til og med hørt om henne på forhånd!

Skriv, da vel!

... og da kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til Flammes og Jason Schwartzmans oppfordring tidligere i dag:

Skriv, den som kan!

Knausgårds kamp

Jeg leser.
Karl Ove Knausgårds Min kamp 1. Du blir sugd inn i universet: barndommen, ungdomstid. Alt du ikke forstår. Alene, mot den ufattelige verden, og samtidig en higen etter å høre til, være en del av noe, av gjengen. Av det som teller. Samtidig skriver han fra nåtiden: livet i Stockholm og siden Malmö, livet som voksen med barn, drømmen om å skrive.

Dette er en selvbigrafisk roman. Men det er en roman. Det er litteratur, og det er poetisk, slik man vil kjenne Knausgård fra hans beste partier. Jeg er ikke så interessert i kjendiser, men jeg er nysgjerrig på forfattere. Hvem er de? Hvorfor skriver de? Og ikke minst hvordan? Her er det glimt fra Knausgårds arbeidsrom: lyden av kaffetrakter, pausene utenfor, telefoner fra familien. Tankene som flyr. Og tanker om tekst.

På side 192 fant jeg det sitatet som alle avisene har trykket, her i kontekst:

"Man vet for lite, og det finnes ikke. Man vet for mye, og det finnes ikke. Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet. Det er det skriving handler om. Ikke hva som skjer der, ikke hva slags handlinger som utspiller seg der, men der, i seg selv. Der, det er skrivingens sted og mål. Men hvordan komme seg dit?"

Navlebeskuing og ”de andre”

Alle vet at navlebeskuende er et negativt ladet ord. Selvsentrert likeså. Men nå er det like før navlen min spretter ut – og hvor ofte har man egentlig anledning til å se dypet av sin egen navle? Dette omdreiningspuktet der vi fikk vår første næring, der huden nå, forskånet for sol og slitasje, er hvit som vatt og myk, så uendelig myk (visste du det?).

Kanskje er gravide over gjennomsnittlig navlebeskuende, og i de fleste gravid-bøkene jeg har kommet over, står det ting som: du har nå en enestående sjanse i livet til å gå inn i deg selv og bli kjent med deg selv på nytt. Ta nye valg. Endre mønstre. Det virker rimelig (for hvis man ikke da – med en kropp i endring og et dansende vesen der inne, skal gå inn i seg selv og tenke over livet – både sitt eget og det lille barnets – når skal man gjøre det da?)

Men jeg tenker videre: er det nå egentlig så ille å være litt selvsentrert ellers i livet også? I et samfunn som stadig mer handler om de andre: Hva de andre gjør, hvor de andre jobber. Hvor de har vært. Hvor de bor, hva de har. Du burde jo også ha alt dette. Du burde også ha sett disse filmene, lest disse bøkene, blitt kjent med disse kjendisene, reist til disse stillehavsøyene. Livet er et annet sted. Hvis man i det hele tatt har tid. Og deretter blir du utbrent.

Jeg vil ta tiden tilbake. Jeg vil nå inn til mine tanker. Jeg vil sitte stille om kvelden og høre vinden synge.

Jeg synes det gjelder for skrivingen også: La deg inspirere, men skriv dine egne tekster. Ikke tenk på at alle andre er bedre. Gjør ditt beste. Følg din egen navlestreng. Jeg vil i hvert fall følge min. Den næringen den suger, er den beste for meg.

Min skrivekamp

"Å skrive er å trekke det som finnes ut av skyggene av det vi vet".

Fra den nyutkomne romanen Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård.

Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset)

Torsdag 10. september:
Fortettet stemning. Skvalpende rødvinsglass. Salen er nesten full, og forfatterprominenser som Linn Ullmann, Per Petterson og Dag Solstad velter inn. Aslak Sira Myhre og Cathrine Sandnes skal lede kvelden. Paal Helge Hougen lese singelkuttet. Åsne Seierstad er der også, og flere forlagsfolk. Et par unge fjorårsdebutanter. Og så kommer Askildsen himself. Kvelden er hyllet i tunge gardiner, i fløyel, du merker det fordi alle er ekstra stille, ekstra varme, og fordi kveldens vert og vertinne nesten renner over. Kollektiv begeistring, kollektiv forventing. Noe utenom det vanlige.

Men for meg er det Per Petterson som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett ham før, og nå leser han en tekst til Askildsen om hva det første (litterære) møtet med ham betydde, og det er så vakkert, så ærlig, en så respektfull måte å hedre en æret kollega på. Det er stort å se ham stå der, på en helt annen måte enn å se Askildsen, fordi Pettersons tekster har truffet meg langt inn i benmargen og mye sterkere enn Askildsens.

Etterpå er det samtale mellom Sandnes, Ullmann og Solstad, og Solstad vrøvler særdeles møysommelig, som en sliten tenåring og kan ikke si noe særlig positivt: Jo, det er fint, sier han, - fint. De er kanskje litt uenige, sier han, osv, bla bla. Det er kanskje underholdende, han er kanskje morsom, men kunne han ikke gitt litt, det er tross alt en festkveld. Rosen sitter langt inne, og det blir opp til Ullmann å finne frem godordene og respekten, noe hun også gjør. Men dette innslaget er litt for langt, ingen tenker på Askildsens knapphetsideal: ikke noe mindre enn nødvendig, men heller ikke mer. Solstad snakker i hvert fall langsommere enn nødvendig.

Så er det samtale mellom Sandnes og Askildsen. Han er så varm og rolig der han sitter, han har en vakker stemme, skarrende, myke r’er. Han blir spurt om det han alltid blir spurt om:
Minimalisme, det at han skriver langsomt, at han skriver om problematiske familierelasjoner.

Askildsen sier han blir fly forbanna når noen kaller ham minimalist. Og hva er egentlig litterær minimalisme? Det finnes ikke, hevder Askildsen. Hva vil du heller bli kalt, da? spør Sandnes. Nyrealist, sier han, langsomt, stemmen klinger så vakkert. - Eller bare realist. Jeg bare gjengir virkeligheten slik den er, uten å dømme. Det er også derfor han skriver om problematiske familierelasjoner, for det er jo slik det er, sier han. Salen ler. Mannen på skrå foran meg likner veldig på Askildsen, det må være sønnen. Han ler også, han ser god ut. Og det å skrive langsomt, sier han, har reddet ham fra mange bommerter.

Men siden ingen har kuttet på kveldens innslag, er vi nå langt over tidsskjema. Endelig er det Askildsens tur. Han går til talerstolen og leser den novellen som heter ”En plutselig frigjørende tanke”. Den er lang. Men det blir stående applaus. Alle er enige om at dette var en super kveld, en fortettet kveld. Respekten når folk køer seg ut. Stillheten og ettertanken. Tomme rødvinsglass. Utenom det vanlige.

Vi går hjem i myk sensommerkveld og det er folk overalt og kanskje alle har hatt en fin kveld fordi det er en slags bonuskveld: en smak av sommer, av fest, av tidens kloke viser som vi bare kjenner av og til, men ikke helt forstår.

Og apropos problemer

Mellom venner

Da jeg var kommet meg

gjennom barndommens

problemer, og ungdommens,

og manndommens problemer

og på grensen til alderdommens,

da traff jeg Torgersen som sa

at jeg har levd et problemfritt liv,

og det var i og for seg

noe av det verste

jeg har vært ute for

- Ernst Orvil

Tragedie&"kos"

Jeg våknet til en tekstmelding i dag, fra en venn jeg har i Burkina Faso. Han skriver:

"vi er oversvømmet av et stort regn. alt er ødelagt vi har ingenting. mer enn 150.000 mennesker er skadelidende. vi kommer til å dø"

Hva skal jeg svare på en sånn melding? Og her sitter jeg og spiser frokost med to tjukke aviser og skeier ut med en liten bit sjokolade til kaffen. Har akkurat lest dagens portrettintervju med Kjell Askildsen i DN Magasinet. I går skrev jeg hvor kult jeg syntes det var at Pedro Carmona Alvarez argumenterer for lengde. I dag nyter jeg Askildsens ideal om det korte, det langsomme. At det er lov å bruke tid. Han ser journalisten i øynene og svarer rent, tydelig, uten å vike. Hva som gjør ham glad? Det vil han ikke svare på, sier han, for da måtte han si alle de tingene som gjør ham glad, og det har de vel ikke tid til? "Men kan du ikke bare ta noen eksempler?" "Nei. Det blir ikke riktig". Han har skikkelig integritet. Han er litt av en type.

Avisen er full av interessante artikler og inlegg og reiselivsannonser for Madeira. Men har noen sett noe om flommen i Burkina Faso? Står det om den på hovedsiden til noen av nettavisene? Nei.

Og hva skal jeg svare Petitsoul? Ikke dø, vær så snill ikke dø. Det kommer til å gå bra.

Gjør det det?

Pedro, Passolini og musikken

Passolini – den mystiske hovedpersonen i Pedro Carmona-Alvarez’ nye roman Rust – det klinger storhet av navnet, forgangenhet, som sirkus, kanskje. Og når jeg går ut av Litteraturhuset og inn i kvelden, og det regner, tett, vått, påtrengende, så klinger dette navnet i meg som et falmende ekko: Passolini, Passolini.

I går var det duket for samtale mellom Pedro CA og Kjartan Fløgstad og påfølgende konsertopplesning på Litteraturhuset. PCA, som tidligere har skrevet både dikt, essays og en roman, har nå utgitt det som av flere kritikere regnes som hans store gjennombrudd: romanen Rust. Romanen er på over 700 sider og handler både om et band fra Kolbotn på 80-tallet og dramatiske hendelser i Argentina mange år senere. Kritikerne, som roser romanen for språk, flyt, suggererende nostalgi, har også innvendt mot boken at den egentlig er to romaner i ett, to bøker med bare vage bånd mellom seg.

Det jeg liker best fra slike kvelder, er egentlig bare å være der. Jeg husker ofte ikke så mye av det som blir sagt. Det er enkelte replikker, enkelte folk, kanskje noen nye idéer, som kverner seg sammen i meg og som snurrer rundt mens jeg sitter og lytter og detter ut circa annenhver gang.

Fra salen husker jeg dette: Pedro og Kjartan foran det røde sceneteppet, trommesett og musikkintrumenter i blinkende juletrelys. Pedro har en stripete lue han hele tiden drar ned i pannen og opp igjen. De snakker om eksiltilværelsen, foreldregenerasjonen, den neste generasjon. Ulike former for nostalgi. På første rad sitter en gjeng hoiende chilenere som heier og klapper og gjemmer en flaske rødvin under stolsetene. Jeg tenker på dette med eksil, med nostalgien, det å aldri kunne vende tilbake, eller vende tilbake til noe som ikke lenger er. Om skrivingen sier han: det er bare å stå opp og sette seg ned og skrive på. Spise middag. Skrive videre. Og Kjartan spør hva han mener om kritikken, at han har skrevet to romaner og ikke én, og han svarer: ”Nei. Nei. Jeg kan ikke ta hensyn til det. Det er jo én roman, den ligger jo der”. (Han peker på bordet). Han argumenterer for lengde, at han alltid skriver langt, at kvantitet og kvalitet på et eller annet tidspunkt vil krysse. Salen ler. Jeg ler også. Jeg synes han er kul. Familien til Pedro sitter ved siden av oss, jeg skotter bort på dem innimellom for å se hvordan de reagerer på det sønnen forteller om boka, om skrivingen, om dem. Jeg kan ikke lese noe av ansiktene deres.

Etter pausen spiller Pedros band ”Moon Pedro and the Sinking Fish”. Det høyt og litt skranglete. Jeg er tørst. Babyen våkner. Musikken toner ut i et klingende bakgrunnsteppe, og Pedro tar boka og leser utdrag med myk, levende stemme. Jeg elsker arrangementer der tekst leses mot musikk, det tilfører en ekstra dimensjon, og tankene går andre steder, og babyen sparker, hun velter seg rundt, og jeg lurer på om det er en protest (slutt med den lyden! det bråker!), eller om hun kanskje tvert i mot liker det, at hun danser der inne, svinger seg rundt. Kanskje har jeg en liten dansefot i magen – en popsanger, en poet? Hva kommer du til å like, tenker jeg, musikk, bøker? Biler? Dyr, kanskje, data, eller matlaging? Alt som ligger foran henne, foran oss, som vi ikke vet hva er, mens Pedro leser og tankene flyr og gitaristen rocker og smiler til ham på keyboardet, noe hemmelig, noe bare de fikk med seg. Vage bilder flimrer over lerretet bak dem. Siste sang som er veldig fin. Babyen roer seg. Jeg drikker litt vann. Det gikk visst ikke så bra for Passolini.

Og når jeg kommer ut, er det høst på ordentlig, vått, rennende, uten et snev av tvil.

Yes, we can!

Til alle som er i starten av noe nytt nå: skriveprosess, jobb, studier. Fulle av ambisjoner, drømmer og håp - og frykten for å mislykkes. Synes disse ordene av Olav H. Hauge er fine å ta med på veien:

Skeiserenn
Du startar i dag med storskridaren.
Du veit at du kan ikkje fylgja han,
Men du legg i veg
Og brukar all di kraft
Og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
Kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
Og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Livet på en divan

Jeg er beordret sofaleie et par dager og har altså muligheten til å gjøre det man aldri har tid til, men alltid drømmer om: ligge og lese hele dagen, se ut av vinduet, høre på musikk. Og da oppstår også alle problemene: Hva med de skitne vinduene? Burde jeg ikke støvsuge? Rydde i boden, kanskje? Det er faktisk ikke så lett å ligge en hel dag på sofaen når man er veldig våken i kroppen. Men det er veldig deilig å droppe alle praktiske gjøremål med GOD samvittighet. Dessuten er valgmulighetene er uendelige: Skal jeg lese? Blogge? Strikke? (Spise??) Lære meg finsk?? Selv i denne situasjonen et hav av luksusproblemer.

Jeg ligger og hører etter regnet. Raslende dråper gjennom sommertungt løv. Biler på vei til jobb. Postmannen som smeller med døren.

Å, deilige sofaliv!
Å, deilige frihet!

Litt mer vind der ute, og jeg tenner i peisen…


PS: Ser dere turtelduene på bildet? Litt av en utsikt, eller hva!

Uke 31, rapport

Den natten drømte jeg at babyen ble født og at jeg måtte lære å skifte bleier. Så våknet jeg og fornemmet at jeg var fuktig mellom bena. Kanskje jeg hadde svettet. Jeg gikk på do og kjente det renne, det sprutet rødt i doskålen og jeg tenkte: ”jeg har visst fått mensen”, og så ”nei! nei!”. Hjertet som dunker, famling etter telefonnumre. Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte finne noen klær, så legger jeg meg på sengen. Plutselig er den rød- og gul-lysende ambulansesjåføren der. Han er så lang og skjeggete, så rolig, det er ikke noe panikk. Jeg sier: ”Jeg føler meg helt fin”.

De spenner meg fast på en båre ute i bakgården og triller meg inn i bilen, en nabogutt henger ut av vinduet med gapende øyne. Jeg tenker: ”Dere kan bare stirre alt dere vil, så lenge dette går bra”.

Jeg husker den varme hånden til jordmor på magen, hun sier ”Så godt å se deg smile. Kjenner du dette?” ”Er det kynnere?” spør jeg. ”Det kan være en liten ri. Det er derfor vi sjekker”. ”Men jeg føler meg helt fin”. Det er jo alt for tidlig! Jeg tenker: ”Kjære, kjære Gud, la henne bli der tiden ut, la dette gå bra”. Jeg tenker: ”Kjære, kjære baby, ha ikke sånn hastverk. Bi nå litt og la meg få fete deg”. Det er trygt i mammas mage. Jeg skal passe på deg.
K. som holder hånden min.

De tar masse prøver og ultralyd og alt ser bra ut, de kan ikke si hva det skyldes, det kan skyldes alt eller ingenting. Jeg får en lungemodningssprøyte til babyen i tilfelle fødsel og må ligge til observasjon i minst et døgn.

Jeg ligger og ser ut av vinduet. Jeg ser de høye huse, de gråblå skyer. Nede på bakken klipper en mann hekken. Uansett hvor jeg er i verden: det er alltid en gressplen som skal klippes, et fortau som borres. Kan de ikke bare la det vokse vilt? Men verden skal trimmes, naboene pusse opp. Det er fremskritt.

Jeg bare ligger der. Jeg bare venter.
Jeg spør om det vil gå bra. ”Hvorfor skulle det ikke det?” sier jordmor. "Vi må tro på det gode".
Jeg tror på det gode.

Kjære baby-min, bi nå litt. Det vil helst gå godt. Vi må tro på det gode. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Tålmodighet er en dyd.
Vent, mitt barn, la meg fete deg opp. La meg synge deg en vise. La oss vente og vokse sammen. Gresset er ikke grønnere på den andre siden, ikke ennå.
La det vokse.
Åtte uker til.
Jeg kan vente.
Venter du?

Den beste låta

Hva er den beste låta du vet om - hæ? Går det an å svare på det?
Jeg snublet over en kult utseende bok i bokhandelen her forleden, Den beste låta (Harriet Karoliussen (red.)), omslag av Zofie, og jeg måtte jo bla i den, og jeg støtte på disse ordene:

”Hjemme hos oss gikk det alltid i The Beatles. Jeg blei født den samme dagen John Lennon ble skutt utenfor Dakota-bygningen i New York, og under hele den korte barndommen min, frem til pappa ikke orka mer av noen ting og gikk og hengte seg i guttegarderoben i svømmehallen der han jobba, fikk jeg høre at jeg var John Lennons reinkarnasjon og at det mest sannsynlig kom til å bli noe stort ut av akkurat meg. […] Søstera mi er sju, nesten åtte år eldre enn meg, og det er egentlig mest henne alt dette dreier seg om, siden det var hun som klikka og frika ut og mamma og jeg blei enda mer fremmede for hverandre enn det vi allerede var.” (Pedro Carmona-Alvarez).

Du får litt lyst til å lese videre, ikke sant? En slik start slår deg jo i bakken. Dessuten er det spennende at man ikke vet om dette er sant: er det en selvbiografisk musikkhistorie, eller kanskje rett og slett en novelle? Jeg skal ikke røpe det her (og jeg vet det ikke heller, jeg har som sagt bare smuglest). Men redaktør Harriet Karoliussen skriver at i denne boka har 19 forfattere/skribenter fått i oppgave å skrive om sin beste låt – uten sjangerbegrensninger. ”Tanken bak var at om man er begeistret for noe, og skriver om det, så blir det god litteratur.”

Det er et fint utgangspunkt å ha. Og etter hva jeg kan se etter en kort gjennomblaing, er det mange godbiter her. Dessuten er det en inspirerende oppgave. Hvilken sang ville jeg valgt, hva slags tekst skulle jeg skrevet? (Bokidéen minner jo litt om bloggposter: man tar utgangspunkt i noe for å skrive om noe annet). Hvem griper utfordringen?
Og kort til slutt: Hva er din yndlingslåt?

Kom inn, slipp meg inn!

Fant dette diktet på en venninnes blogg.
Fint å ta med seg inn i dagen..






That’s how the light gets in

The birds they sang at the break of day
Start again I heard them say
Don’t dwell on what has passed away or what is yet to be
Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That’s how the lights gets in
Leonard Cohen

Vi må snakke sammen

Det er rart med bloggverden. Plutselig har man fått mange nye venner som man ikke aner hvem er. Eller – man aner det gjennom teksten, og det er det som er så spesielt, at man kan like noen bare gjennom det de skriver, uten å vite hvordan snakker, hvordan de smiler…

Og sånn ble jeg kjent med Monica (Isakstuen Stavlund), som jeg ikke kjenner, men liker, og nå står jeg med et flunkende ferskt eksemplar av boka hennes i hånden, Avstand² – fra selveste Tiden. Omslaget er nydelig, mye vakrere i virkeligheten enn gjengitt her. Antikke blomster med hvite, vage familieportretter over. Glatt, matt. Alt jeg har lest om boken til nå, gjør at den frister. Den handler om noe viktig: Avstand mellom oss. For hvor godt går det an å kjenne et annet menneske? Dette spørsmålet har jeg hatt med meg så lenge jeg kan huske. Hvor godt kan vi kjenne noen andre? Men enda viktigere: Hvor godt kan vi kjenne oss selv?

Tiden skriver dette om boka: ”Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag. Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?”

Det blir litt spesielt å lese denne boka. Jeg har nemlig fulgt den fra (slutt)prosess til produkt gjennom Monicas blogg. Det er utrolig inspirerende å se at det faktisk går an. At det ligger hardt arbeid bak. At hun holdt ut – og nådde frem. Nå har jeg smuglest de første sidene, og det er drivende, språket river deg med, stramt, presist. For ikke å snakke om et spennende plot!
Jeg gleder meg til å lese resten.
Gratulerer, Monica! Tenk - nå finnes boka!
Dere andre: løp og kjøp!

Mellom ordene

Nå finner jeg ikke den avisen lenger, men en gang i helgen leste jeg en artikkel om Jon Fosse i forbindelse med at han blir 50 år. Artikkelen var skrevet av Ingunn Økland, og hun hadde en nydelig passasje om hva som er så spesielt med Fosses språk. Jeg hadde tenkt å sitere det her, men nå må jeg ta det etter hodet: Noe om at han uttrykker de stemningene som ligger mellom ordene. Ikke det vi sier eller det vi gjør, men stemningene, atmosfæren - det som ikke kan sies, får han formidlet likevel.

Jeg tenker på det nå som ferien er over og man spør hverandre hvordan man har hatt det, hva man har gjort, hvor man har vært. Jeg føler alltid et visst ubehag ved disse spørsmålene fordi svarene bare blir en oppramsing. ”Jo, først var vi der, og så møtte vi dem, og så dro vi dit, og det var kjempefint”. Men det var jo ikke sånn sommeren var? Det var jo alt som skjedde disse stedene, inni oss. Hva jeg tenkte mens jeg ventet på toget. Måten vinden strøk meg over kinnet på. Hva som endret seg i meg da jeg snakket med ham eller henne.

Men jeg kan jo ikke fortelle om det, kan jeg?
(Jo, takk, i sommer har jeg utviklet meg veldig mye. Har tenkt mye på det å ha sitt eget rom og å sette grenser. Og relasjonen foreldre/besteforeldre/barn. Og den kvelden jeg gikk alene rundt i trondheim, og det regnet, og jeg kjente på friheten...).
Gleder meg til å lese noe av Fosse.

Et nytt år på trappene

I dag er det første skoledag! Jeg kjenner alltid en uro i kroppen disse solskarpe dagene på høsten – da året liksom starter på nytt. Etter mange år som student eller i nye jobber er jeg liksom vant til å begynne med noe nytt om høsten. Jeg kjenner en liten lengt nå også, etter å skulle begynne på noe, et nytt kurs, benke seg til og starte på ny. Men i år blir det ikke noen nye kurs på meg (tvert i mot, jeg har lovt meg selv å holde meg unna dobbeltarbeid nå).

Jeg kommer til å savne det. Men kanskje jeg stikker en tur opp på Blindern en dag og kjøper meg noen nye penner. (For egentlig er det kanskje det det handler om? Å vandre rundt under høy himmel blant mange mennesker og kjøpe nye blyanter og blanke ark – en bok, kan hende – og drømme om alt som kan skje…)

Dessuten går jeg jo mitt livs mest spennende høst i møte.
Jeg vet ingenting om hvordan det blir.
Jeg klapper meg på magen og venter.

Vinduets barn

Vinduet er ute med nytt nummer – denne gangen viet barnebøker og barnelitteratur, med løfte om at det ikke skal komme flere slike spesialnumre, men at barne- og ungdomslitteratur fra nå skal bli integrert i de vanlige utgavene. Fordi den er viktig. Fordi den kan være like stor og poetisk som den ”voksne” litteraturen. Og hva er egentlig god litteratur?

Vinduet skal ha applaus for dette nummeret, som helt fra forsiden frister med kreative bilder og fristende, fargerike sider. Redaktør Audun Vinger har bevisst gått inn for en ny lay-out i sin redaktør-gjerning, noe som etter min mening løfter magasinet flere hakk og gjør det både lettere, morsommere og mer inspirerende å lese. (Jeg liker glansede magasiner. Jeg liker farger. Og fremfor alt liker jeg at det likevel er seriøst (som om det behøvde å være en motsetning) – men samtidig uhøytidlig).

Jeg har ikke rukket å lese hele bladet ennå. Jeg liker egentlig best å lese mens jeg fortsatt er sulten. Det er for eksempel et interessant intervju med lederne for Norsk Barnebokinstitutt – om hva god barnelitteratur er, hvorfor den er viktig, ikke som nytte, men som kunst, og hvorfor nytteverdien av barns lesing også kan være dens svøpe. Et knippe mer eller mindre kjente forfattere blir spurt om sin barndoms lesning. Dette er deilig strandlektyre. Den vekker jo det samme spørsmålet i deg: Hva leste du? Hvilken betydning hadde det for din senere lesning, ... for livet?

Jeg husker god-natt-stunder i den røde ullsofaen. Pappa som leste eventyr for meg og lillebror. Vi fikk velge ett hver, så det ikke skulle bli krangling, eller ett langt hvis vi var enige. Det eneste vi begge var enige om, og som vi elsket, var det lange eventyret om Lillekort. Vi leste alltid Lillekort. Og senere var det sommer, og jeg lå under dyna på hytta når det regnet og leste om Ronja Røverdatter som valgte Birk og overlevde med ham i en grotte og bakte brød og hentet vann. Og jeg hentet vann og ved og gikk barbeint og rakrygget i gresset.

Ellers leste vi ofte høyt: mammas eller pappas rolige stemme, hver med sin klang, og fantastiske universer: Flukten fra Watership. Den uendelige historien. Roald Dahl. Jorden rundt på 80 dager. Bøker der ingen av oss visste hvordan det ville gå, og som var like spennende for mamma og pappa som for oss. Og så leste jeg når jeg var alene, i feriene, etter skolen. Spenningen på loppemarkedet når vi åpnet bokkasser for å se hva som var kommet. Var det de numrene av Fem-bøkene som jeg manglet? Den hemmelige hagen. Heidi-bøkene. Og Evy Bøgenes. Alle sammen.

Og er ikke det de beste bøkene – de som vekker en lengsel i deg, så du får lyst til å bli en annen, kjenner at du beveger føttene annerledes på stien?
Hvilke bøker husker du?

Bloggferie/ferieblogg

Det er rolig i bloggverden nå. Alt for fint vær. For mye annet å gjøre. Jeg lurer på om ikke de første bloggerne begynte nettopp omvendt: ved å blogge om ferien? Om hvor de var og hva de gjorde? Nå finnes visstnok twitter til den slags.

Uansett: Jeg føyer meg i rekken av blogg-ferierende, altså som legger bloggen under en parasoll og lar den ligge der og steke mens jeg finner på andre boller. Jeg tror hodet har godt av å lufte seg litt. Har lyst til å ligge på svabergene og lese.

Pakker en passe blanding av gode, tunge, lette, korte, lange bøker - for eksempel Ute av verden, Drömfakulteten, kanskje noen diktbøker, gravid-bøker, og hva som ellers måtte dukke opp i hyttehyllene (vi har ganske mye bra stående!) Så følger rapporter når bloggen gjenoppstår.
God ferie til alle sammen!

Et frø i magen

Jeg har et frø i magen.

Det er ikke et frø, det er en liten baby.
Hun svømmer og snurrer og strekker seg og vokser. Og mens jeg løper rundt og ordner ting, treffer folk, betaler regninger, bare vokser hun videre i si egen takt. Til mitt hjertes rolige dunk. Hennes veldig raske.
Slik er vi to forskjellige rytmer i oss selv og i hverandre.

Jeg kan ikke tro det. Men magen vokser. Og nå har hun begynt å sparke! Små, tydelige bølger mot mageveggen. Jeg må være verden heldigste!

Murakami igjen

Jeg leser Murakami igjen. Trekkoppfuglen var blitt liggende påbegynt nederst i en bunke andre bøker. Nå er den fremme i lyset igjen. Det er deilig å være tilbake hos Murakami. Man suges inn. Han skriver forresten mye om det: om å suges inn, forsvinne, i et stummende mørke, i tomme rom. Nå har hovedpersonen akkurat klatret ned i en dyp, mørk (tom) brønn. Der sitter han og tenker etter. Jeg lurer på hvor han skal. Og samtidig tvinges vi hele tiden til å tenke på vårt eget liv: hvor er det vi skal, hvem er vi, hva er våre drømmer?

Hvis du ikke har lest Murakami før: begynn nå!
Hvis du har lest ham før, hvilken er din favoritt?

Jeg vet ikke om jeg klarer å velge - men øvert på lista står Norwegian Wood (som jeg leste først, og ofte liker jeg den boka jeg leste først, best, fordi det var der jeg ble kjent med forfatteren), Vest for solen, syd for grensen. Kafka på stranden kommer også langt opp. Og novellesamlingen Etter skjelvet - det var forresten gjennom en novelle herfra, trykket i Dagbladet sommeren 2004, at jeg traff på Murakami for første gang. Og jeg husker jeg tenkte: "dette er bra. Dette er ordentlig bra. han her må jeg lese mer av".

Nå er jeg altså tilbake hos trekkoppfuglen. Nærmere rapport bør følge.

Slumdog på hytta

Husker dere i barndommen, da man kunne ligge i timevis på sofaen og lese og ikke la seg distrahere av noe som helst? Jeg brukte i gjennomsnitt to timer på en bok. Nå for tiden tar det gjerne et par måneder - jeg begynner på en bok, blar litt, sovner. Så begynner jeg på en annen. Det blir bare tull. Men i pinsen dukket pappa opp på hytta med et utvalg billige, dyre, gamle, nye, dype, tunge, lette bøker - og jeg grep til den som så mest lettlest ut av dem alle: Slumdog millionaire av Vikas Swarup.

Jeg har ikke sett filmen, og prinsipielt liker jeg best å lese boka først. Altså skred jeg til verket. Og ENDELIG fant jeg noe som var så drivende at det bare var å ligge i solsteken og bla fra side til side og ikke bry seg om noe annet. En skikkelig pageturner var akkurat det jeg trengte.

Det høres vel rart ut å si at en bok fra slummen kan være skikkelig søt. Men det var det den var. Du fikk lyst til å dukke ned i de ville skjebnene som ble beskrevet. det var liksom litt for overdrevet til å være sant, og altså ble det eventyraktig, og det er akkurat slik jeg husker den fengende litteraturen: historier som kanskje ikke er sanne, men som kunne ha vært det. I hvert fall nesten.

Boka handler om en foreldreløs gategutt som får være med i TV-programmet "Vil du bli millionær?". På utrolig vis klarer han alle spørsmålene til siste slutt. Men da viser det seg at TV-selskapet på ingen måte har penger å betale ham med. De sørger derfor for å få ham arrestert, prøver å torturere ham til å tilstå at han skal ha jukset, så de slipper å punge ut. Men en ung, vakker, kvinnelig advokat redder ham fra torturistenes klør og ber ham fortelle sannheten om hvordan han kunne alle svarene - så hun kan forsvare ham i retten. Gjennom en lang natt - med ett kapittel per spørsmål - får vi de utrolige historiene bak hvert riktige svar.

Jeg likte måten boka var bygget opp på. Jeg likte de fargerike personene og fantastiske fortellingene. Jeg likte hovedpersonen. Og fremfor alt likte jeg å ligge på svabergene og bare sluke. Ja til pageturnere! Ja til sommer! Og så må jeg bare se til å få sett filmen... Har du sett den?

Kiffe kiffe i morgen

Har akkurat lest Kiffe kiffe i morgen av Faïza Guène - fransk ungjente med innvandrerbakgrunn fra Algerie, født 1985. Jeg blir alltid så imponert over unge debutanter, eller unge mennesker generelt, som får til noe - så gøy!

Denne boka fenget meg ordentlig fordi den var lettlest, morsom og litt sånn bittervond på samme tid. Skarpe observasjoner og et lett, fett språk. Med det mener jeg at hun skriver rått, litt slentrende, men likevel stramt, konsist og kjapt. Minner språklig sett litt om John Fante, eller Charles Bukowski Boka - og det må vel anees som en bragd? Fordi det er så upolert og rett på sak og ærlig. Oppbygningsmessig og strukturelt/plotmessig er det sikkert et og annet å sette fingeren på (og forlaget burde ikke latt henne slutte så mange kapitler med ... ) - men jeg har ikke lyst til å henge meg opp i det: jeg vil imponeres, jeg vil bare la meg rive med at denne jenta gjør det, får det til, er så tøff!

Om boka, på snaue 149 sider og som kan leses i et åndedrag, skriver forlaget:
Doria er femten år gammel og bor i en forstad til Paris. Romanen handler om hvordan det er å være tenåring, om å være ung muslim i Europa, og om at verden av og til kan forandre seg hvis man tar saken i egne hender.

Nettopp. Den kan det. Vi kan ta saken i egne hender. Let's do it!

Ferdig!

Og DER var jeg ferdig! Endelig! Siste eksamen er vel overstått, åtte års studier på baken - og jeg kan med god samvittighet kalle meg lektor.

Har gledet meg sånn til å kunne lese og skrive hva jeg vil når jeg vil uten å føle at jeg burde lest noe annet. Nå gjenstår det å se om dette vil gi seg positive utslag på bloggen...

...

wire!!!

Politiserier har aldri vært noe for meg. Ikke egentlig narkoserier heller. Men så dukket plutselig The Wire opp. Noen som har sett den? Jeg er helt hekta.

Dette er en proff tv-serie laget av forfatter og tidligere politireporter David Simon. Det merkes at det er laget av en som har innsikt i politifag og samfunnsliv på flere plan. Serien finner sted i Baltimore, Maryland, og består av fem sesonger, hver sesong med sin innfallsvinkel til samfunnet: narkotrafikk, havnevesenet, bystyre og byråkrati, skolesystemet og media.

Vi møter fargerike, dystre, vakre, tragiske og komplekse personer som portretteres gjennom handlinger, replikker og nydelig fotografering. Ansiktsuttrykkene til disse menneskene er ubetalelige. En stor del av skuespillerene er heller ikke skuespillere: de spiller roller tett opp til sitt eget liv og er svært autentiske.

Simon har selv sagt om serien at til tross for at det tilsynelatende har form av krim-drama, er det "really about the American city, and about how we live together. It's about how institutions have an effect on individuals, and how whether you're a cop, a longshoreman, a drug dealer, a politician, a judge [or] lawyer, you are ultimately compromised and must contend with whatever institution you've committed to."(Wikipedia).

Serien finnes på dvd, og er man heldig, har noen gode venner eller naboer den til utlån!

Å vær(e) eller ikke ikke vær(e)

Aina på flimrebloggen skriver om skrivestopp på grunn av overarbeid og alt man kan gjøre i stedet for å skrive. Og alle kjenner seg vel igjen i dét: at man kan ta oppvasken eller pusse vinduer og betale regninger eller gå i parken i stedet. Og apropos parken: hvordan lar dere dere påvirke av været?

Det er første mai og så herlig vårvær, og jeg kjenner føttene strekke seg etter sommersko og tørr asfalt. Hvordan kan man sitte inne og "trøkke" når man kunne vært på picknick eller sykkeltur eller tatt årets første bad?

Jeg er nok fæl til alltid å føle at jeg burde komme meg ut, ikke burde, MÅÅÅ komme meg ut, at det er ute som teller. Menneskene trenger luft. De dagene jeg har bestemt meg for å skrive, tar jeg alltid en liten morgentur, så jeg i hvert fall har vært ute. Det hjelper litt. Noen som har noen andre triks?

Denne helgen blir det uansett ikke noe litterært - vær eller ikke vær. Skal ha tre eks-oppgaver ferdige innen tre dager og sliter skikkelig. God langhelg til dere andre!

Tankeflukt

Å - hvor er den energien man trenger når man skal gå i gang med tre eksamensoppgaver på en gang? Å - hvor deilig er ikke solen som akkurat titter inn gjenom vinduet mitt, på skrå, etter en morgentur i tåka, en deilig kaffe, og jeg avspaserer fra jobben og er egentlig verdens heldigste.

Og så begynte jeg å tenke på barndommens ferier, når man kunne ligge i timesvis og lese bøker, og ikke ense tørst eller sult eller om man kanskje måtte på do, en surrende flue, de voksnes stemmer. Jeg bare leste. En bok tok circa to timer. Nå tar det to måneder.

Hva er det med disse tankene som bare flyr og flyr
og ikke vil feste seg på noe?

God påske!

Det har vært lav aktivitet her inne fra min side. Sånn er det i blant. Og nå er det påske!


Jeg skal på en høyde i skogen, utsikt over dalen, stille natt. Fuglesang om morgenen. Knitrende ovn. Det lukter møllkuler i gangen, ved i hytta, nytrukket kaffe. Endelig kanskje tid for bøker. Og ellers er det bare ferie, ferie, ferie. God påske, alle sammen!

Billie Holiday en gang til

Er ikke bildet under utrolig vakkert? Jeg kan liksom ikke se meg mett på det. Det er noe der. Det er noe med henne. Damen, øynene, stemmen. Og blomsten, kanskje. Tenk å kunne gå sånn!

Her kan du høre henne.

Hvem ville du møtt?

På en av de siste sidene i Dagbladet er det en spalte som heter "Mine favoritter", der en kulturpersonlighet blir intervjuet med kjappe spørsmål om bla. bøker, filmer og plater de vil anbefale, eller hva de ville gjort en dag som kulturminister. Et av spørsmålene er også: Hvilken internasjonal stjerne ville du spist middag med? Av en eller annen grunn synes jeg dette er et av de mest interessante spørsmålene å høre svaret på - her dukker en bråte mer eller mindre spennende personligheter opp.

Og jeg prøver da alltid å tenke hvem jeg ville svart, hvis jeg kunne velge fritt - helt uavhengig av om de ville vært interessert i å møte meg (det burde de jo strengt tatt vært!) Og den første jeg kommer på, som jeg så utrolig gjerne skulle møtt, eller i hvert fall, om ikke annet, sett (eller hørt), er Billie Holiday. Jazz-sangerinnen. Body and soul. Svart svette. Glitter. Jeg ville sittet på hjørnet av bordet og sett på henne og hilst med et svakt "hi, how are you", og, og så..? Var hun pratsom? Ville hun vært interessert? Ville vi snakket sammen?

Den andre jeg gjerne skulle møtt, og som lever, er Toni Morrison - nobelprisvinnende forfatter med store afrofletter og uforliknelig, rytmiske bøker. Til henne hadde jeg hatt masse spørsmål. Om bøker. Om skriving. Om USA. For henne hadde jeg ikke vært så redd (jeg vet ikke hva det er med Billie - kanskje all smerten hun opplevde, det at hun kunne bli så sint og bare gå). Så jeg følte meg rett og slett litt "kuppet" da jeg i går kunne lese at gårsdagens intervjuobjekt Britt Andersen (Hamsun-forsker) valgte nettopp henne - min stjerne - som sin middagskjendis, med følgende begrunnelse: "Hennes forfatterskap er unikt. Jeg ville ha snakket med henne om den rytmiske prosaen og det store taps- og kjærlighetsprosjektet i det å skrive svarte amerikaneres historie". Vel. Kanskje jeg kunne blitt med. Dinner for three...

Hvem ville du ha valgt?

Drömfakulteten

Lørdag morgen. Blekt lys gjennom vindusgløtten. Det svarte blå på vei mot dag. Jeg sitter ved kjøkkenbordet. Tenker. Skriver. Drikker te. Og så har jeg funnet frem "Drömfakulteten" av Sara Stridsberg. En lekker rosa liten pocketbok jeg har hatt liggende lenge. Har begynt på den flere ganger og aldri kommet videre enn de første sidene fordi det var så poetisk. Jeg ble hengende i de overraskende vakre strukturene og bildene (jeg visste jo ikke hva jeg gikk til):

"Och om du inte måste dö så är du Valerie i silverkappan igen och Valerie med manuskript och teoretiska tegelstenar i handväskan. Och om du inte måste dö nu så skimrar doktorshatten fortfarande i horisonten. Och det är den tiden igjen, fyrtiotal, femtiotal, sextiotal, Ventor, Maryland, New York och vissheten i dig: författaren forskaren jag".

Jeg leser videre.

T. M. Blatt

det er alt dette:
det er vinden mellom bygningene
det er de blafrende bladene i parken
det er de fjerne bønneropene,
trikkeskinnene gjennom gatene -
det er folk, møter, det er ord
det er broer mellom alle med lunger
det er regnet når det faller
mot fuktige fortau, dryppende takrenner,
en åpen port inn til en mørk bakgård
til en kald oppgang, en fremmed leilighet
til bokreoler og et gammelt biljardbord
til noe du kaller hjem
til en ukjent datter, et annet liv -
jeg går mot oktober eller november
og det er alt dette
og hvordan jeg rabler ned ordene
mumler og tenker: hva var det?
er-det-her-du-bor?
rable over ord, falle om
og bli liggende på gulvet,
vinteren hadde kommet
over natten

Overalt bor det folk, Thomas Marco Blatt

Å måke "snø"

Ute laver det ned, tett, hvitt, en annen virkelighet over den gamle.

Et sted der ute ligger teksten min, og jeg tenker at det handler om å måke den frem. Store, seige tak. Det er det som gjenstår: gyve løs. Det er dette det handler om: gjøre det.

Forfatterkollektiv

Kjære alle forfattere, skribenter, poeter, drømmere: hør på dette! I siste utgave av den tyske podcasten "Bücherwelt" (Deutsche Welles Litteraturprogram) fortelles det om et "nytt, hipt fenomen" blant forfattere, unge skribenter "som vil prøve noe annet". For å utfordre myten om den ensomme, tilbaketrukne eremitt-forfatter har åtte skrivende hoder gått sammen om å leie en leilighet i Prenzlauer Berg (et slags Berlins svar på Grünerløkka, bare mer kosmoplitisk, selvsagt), og startet et forfatterkontor, der alle har sitt eget rom, men hvor de sammen har et fellesskap.

Og jeg satt på bussen på vei til jobb og hørte dette og tenkte Åh! Så fint å ha et slikt sted, en jobb å gå til, en egen skrivestue, og samtidig kolleger. "Vi har alle en egen leilighet", fortalte en av dem, "slik at hvis vi trenger absolutt ro en periode, kan vi holde oss hjemme". "De er ikke bare kollegene mine, men venner", sa en annen. "Til sammen har vi et større nettverk enn alene, alle kjenner noen i bransjen, og vi hjelper hverandre". Lesing av de andres tekster/utdrag, er en selvfølge i det daglige.

Vi har alle forskjellige metoder og behov, vi som skriver. Felles for mange er vel at de trenger å være i fred, sitte et sted alene og ikke bli forstyrret. Jeg er en slik en. Men samtidig tenker jeg, hvis jeg hadde vært så heldig en gang å klare å ta det valget, å skrive på fulltid, altså, så tenker jeg at det hadde vært utrolig inspirerende å ha et sted å dra (slik at man kommer seg ut om morgenen, slik at noen spør om man har sovet godt, slik at det lukter kaffe når du kommer), og at det er et miljø der man sammen drar et lass, motiverer hverandre, oppmuntrer når det trengs - der kanskje andre har kommet lenger og har gode tips. Der man kan ha opplesninger eller litterære arrangementer og dele lesererfaringer, og der noen kan lese tekstutdrag med kritiske briller hvis man skulle ønske det.

Jeg synes det er deilig å tenke på. Ikke et åpent kontorlandskap, men et eget rom med dør. et sted å være alene. Et sted å møtes. Men fremfor alt, selvsagt: skrive.

Hjelp!

Jeg trenger hjelp, raskt: er det noen som har peiling på god, spennende, morsom ungdomslitteratur? Jeg jobber med elever med adferds- og konsentrasjonsproblemer, og vi ønsker å lokke dem inn i litteraturens verden - både ved høytlesing og kanskje egenlesing etter hvert. Men de trenger noe som fenger fra første ord. Tre gutter, tretten år. Gjerne korte bøker. Gjerne litt tøft språk (det må være bokmål - sorry). (Harry potter-filmene har de sett, så jeg vet ikke om bøkene får dem til å ville sette seg ned).

video

Det snør!

Ute snør det. Store, hvite filler. Mørke. Lys. Det er kveld. Og hver gang det snør, får jeg lys til å skrike ut: Det snør! Det snør! Og enten løpe ut og base i snøen, eller gå på ski, eller bare stå ved vinduet og se og se. Men enda bedre, kanskje: Jeg får en usannsynlig trang til å skrive.

Hva skyldes det, mon tro? Andre som har det slik? Jeg kan få det slik av regn også, hvis det fossregner, hvis det regner lenge. Og kanskje av vinden også, eller mye sol. Ekstremvær, på en måte: alt annet enn det vanlige intet. Men ingenting som snø. Det hvite teppet. Verden forvandlet. Og så forvandles kanskje vi også?

Den draumen

Men ...






... er det ikke fortsatt nytt, dette året?
Er ikke hele januar en ny start?
Jeg trenger denne følelsen av håp.
At det går an - at vi kan gli inn på den vågen.
At hele januar er blanke ark, at himmelen har denne mørke blåfargen i skumringen.

Tiden er en lomme som vider seg ut.

Jeg løper fordi det er noe jeg vil.

Jobb, verden

Det er nyttår, nytt år, kalde kuldegrader og ny vei til jobb. Jeg kjenner den gamle kriblingen av å være underveis: noe nytt er i gjære, ikke bare fordi har begynt i ny jobb, men fordi den ligger et annet sted i byen. Bussen om morgenen, eller banen, nye stier, veier, trapper. Det lukter kaffe. Eksos. Sultne blikk i bussens vindusruter. Byen som ruller med en annen takt, og alle fjesene, fjesene som dukker opp bak aviser og gatehjørner, lyktestolper, vinterfrakker. Kaffebegre. Skilt. Den kalde lukten av eksamen i morgenens svarte mørke. Det knitrer mot bar asfalt. Det er mine skritt.

Blanke ark

Så ligger det nye året der foran oss - blankt, blått, med ubrukte dager og drømmenes magi. Og kanskje burde uttrykket "blanke ark" være en klisjé? Men hva er vel bedre for en forfatter (-spire/skriver/skribent) enn å starte på en ny skriveblokk, ark som roper etter ord, mulighetenes åpne vidder?

Jeg likte det Saabye Christensen sa her forleden om klisjéer: vi trenger klisjéene. "De inneholder alltid en sannhet. [...] Da handler det om å finne nye måter å fortelle sannheten på" (Magasinet 27. des. 2008).

Derfor holder jeg meg til de blanke arkene. La oss bare håpe at de snart blir fylt. At jeg klarer det.