Å lese, å skrive

I Aschehoug Litteratur, høsten 2012, en forfatter jeg gleder meg til å lese: "Aldri ensom i bøkenes verden / Med ordene som venner / Et helt liv har jeg levd blant bøker, fantasiprodukter og oppdiktede historier. Ja, hvorfor leser og skriver jeg egentlig? For meg tjener lesingen og skrivingen samme sak. Det hjelper meg til å finne ut av meg selv og den verdenen som omgir meg. Jeg leser og skriver for å se klarere, for å fullføre og presisere følelser og tanker. Fremfor alt for å oppdage ikke det jeg allerede vet, men slikt som fremdeles er dunkelt, halvt bevisst, mer eller mindre ukjent for meg, for jeg vil trenge inn i enskjult virkelighet og se ting på en ny måte. I denne forbindelsen kan ikke engnang avanser psykologisk forskning måle seg med hva diktningen makter å få til. Når jeg leser eller skriver, er jeg aldri ensom, til tross for at det sett utenfra er en ensom beskjeftigelse, en isolert virksomhet. Men på et annet plan skaffer det meg en rik omgangskrets. Når jeg leser, trenger jeg inn i et annet menneskes forestillingsverden, og når jeg skriver, henvender jeg meg til mine medmennesker. disse aktivitetene holder mitt sinn levende gjennom å utvide fantasiens, følelsenes og lekens domener. I litteratur er ingenting hellig. Den er et resultat av drømmer, tanker, følelser og fantasier som aldri stivner til dogmer. Den er en evig samtale mellom mennesker." Gabi Gleichman

Etter Murakami

Når boka du leser, et fyldig, eget univers er slutt, hva gjør du da? Jeg har dykket ned i Murakamis 1Q84, og nå vil jeg bare lese, lese, men det er vanskelig å begynne på noe annet før etterdønningene fra Tengo og Aomames dansende hav har lagt seg.

Jeg synes ikke 1Q84 er det beste jeg har lest av Murakami, men jeg har lest så mye av ham, at det føles godt bare å være i hans hender. I en historie som fortelles helt normalt, og likevel ikke. Der de utroligste ting kan skje uten at det er magi, uten at det er den latin-amerikanske magiske realismen (for det er opplagt noe annet).

Jeg liker personene som bare dukker opp og er sine helt egne. Jeg liker at han får meg til å få lyst til å pusse vinduer veldig nøye. At han beskriver de mest dagligdagse scener på sin helt særegne måte, slik at det å drikke kaffe, får en ny klang, det å pusse tennene føles viktig, at det skulle være nødvendig å stryke klær.

Jeg tenkte å prøve meg på Snø av Orhan Pamuk: et annet sted, en annen stil – kanskje litt tyngre, men med en tittel som passer til januarsnøen i grenene utenfor.

Kunsten å skrive

Nå har denne bloggen ligget brakk lenge. Kanskje vil den fortsette med det, eller svært sporadiske innlegg. Men i går var jeg på Litteraturhusets arrangement der Ingvild Rishøi og Jan Kiærstad samtalte med Hans Olav Brenner om kunsten å skrive. Hvorfor skriver de, hvordan jobber de, hvorfor liker vi som skriver å høre om andre skribenters metoder?

Jeg kjente skrivekløen våkne til liv igjen, en svak kribling et sted i ryggmargen, eller skulderen, eller kanskje bare innvendig? Uansett absolutt noe å ta på alvor. Og det var nettopp det de konkluderte som sitt viktigste råd, dersom det finnes noe universelt å si til alle de ulike menneskene som av ulike årsaker vil skrive: sett av tid, gi deg selv rom, prioritér det. Og steng av internett.