tirsdag 19. januar 2010

Litterære bekjentskaper

På et hjørne nede i gata mi ligger det et nytt, litt trendy arkitektkontor. Jeg liker å tenke på det som arkitektverdens Flamme forlag: tre unge gutter med hver sin lap-top rundt et bord, store vinduer, gule stoler og av og til en logrende hund. I begynnelsen kastet jeg et raskt, nysgjerrig blikk inn når jeg gikk forbi uten at de så meg. Men etter hvert ble jeg og han ene på hils: riktignok bare et høflig nikk. Han foran datamaskinen, jeg med skolesekk og joggesko, eller i blant med veske og høye hæler; hele tiden med en stadig voksende mage. Vi gikk over fra høflige nikk til nikk med et lite smil, sånn: Hei, sann, ja, der var du, ja. Så en dag kom jeg forbi med barnevogn. (Oi, nå er babyen født! Lurer på hvordan det gikk? Om det ble gutt eller jente?) I hvert fall smilte han, et stort hjertelig smil, og så løftet han hånden. Fra da av smilte vi ikke som to tilfeldige, litt tilbakeholdt, men som to bekjente, nesten venner.

Og jeg tenker på hvor mange måter det er å bli kjent på, og at man kan bli kjent uten å kjenne hverandre, uten å snakke og likevel vite en hel masse om hverandre. Jeg ser ham stadig med lap-topen, i blant alene, i blant med kolleger, av og til med den logrende hunden. Hva tegner han? Hva driver han med? Hva snakker han om i mobiltelefonen eller når gjengen henger i et hjørne av kontoret med en tekopp i hånden og hunden vimsende omkring?

Dette har muligens ikke noe på en litteratur-blogg å gjøre – men jeg tenker en del på dette med møter, og således også på litterære møter: hvordan de litterære personene i tekster møtes. (I Murakamis bøker, for eksempel, møter hovedpersonen ofte de merkeligste bipersoner, ikke nødvendigvis på en absurd måte, kanskje bare i en bakgate, men personen blir viktig for hele boka). Og også virkeligheten overgår i blant seg selv. Noen man treffer i en billettkø, blir bestemmende for en epoke av livet. Eller som jeg drømte om da jeg var yngre: å møte mannen i mitt liv på toget (det er liksom litt mindre romantisk å møtes på fest: men tenk, det går også an!).

En annen ting er at hvordan man møter en tekst eller en forfatter, kan være bestemmende for det litterære vennskapet – om man oppdaget boka selv eller fikk den anbefalt, om forfatteren er anerkjent eller ikke, om det er et bortgjemt navn eller en hype.

Har du stiftet noen nye litterære bekjentskaper i det siste – eller kanskje noen i virkeligheten?
(Foto: Rune Fjellvang, stjålet fra internett, http://www.jernbane.net/ukens_arkiv.asp)

torsdag 14. januar 2010

Februarmorgen i januar

I en litt rar, beat-poet-aktig diktsingel av Frode Grytten, fant jeg denne skjøre og váre
teksten som minnet meg om noe.
(Barndom, ungdomstid
- ... tidlige, sengevarme morgener, pappas lette skritt ned trappen, hunden som logrer, lyden av at noen skjærer brød:
som sagtagger mot en vedstokk lyder det grove brødet).

Vinterhuset
Du hører mor di ute i stova. Litt seinare hører du røysta til far din. Lydane er låge, som om nysnøen dempar alt. Du veit ikkje kva dei driv med der ute, sikkert bare dei vanlige gjøremåla ein februarmorgon. Snart kjem dei for å vekke deg. Snart kjem dei for å spørje om du har sove godt. Du kjem bare til å strekke deg og spørje om du kan ligge litt til. Det er ikkje det du vil seie. Endå veit du ikkje nok til å velje dei rette orda. Mange år frå no skal du tenke at verken du eller foreldra dine har noko språk for denne typen kjærleik. Stå opp, lage frukost, fyre i omnen, få varme i huset.

Frode Grytten: Norge og andre dikt, Flamme forlag

Mon tro hvilke lyder lille Anna vil våkne til? ...
(illustrasjonsfoto: Schrøder, Tor Erik)

lørdag 2. januar 2010

Godt nytt år

Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historiene om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre
uavbrutt

Cathrine Grøndahl (Jeg satte mitt håp til verden)