Vinduets barn

Vinduet er ute med nytt nummer – denne gangen viet barnebøker og barnelitteratur, med løfte om at det ikke skal komme flere slike spesialnumre, men at barne- og ungdomslitteratur fra nå skal bli integrert i de vanlige utgavene. Fordi den er viktig. Fordi den kan være like stor og poetisk som den ”voksne” litteraturen. Og hva er egentlig god litteratur?

Vinduet skal ha applaus for dette nummeret, som helt fra forsiden frister med kreative bilder og fristende, fargerike sider. Redaktør Audun Vinger har bevisst gått inn for en ny lay-out i sin redaktør-gjerning, noe som etter min mening løfter magasinet flere hakk og gjør det både lettere, morsommere og mer inspirerende å lese. (Jeg liker glansede magasiner. Jeg liker farger. Og fremfor alt liker jeg at det likevel er seriøst (som om det behøvde å være en motsetning) – men samtidig uhøytidlig).

Jeg har ikke rukket å lese hele bladet ennå. Jeg liker egentlig best å lese mens jeg fortsatt er sulten. Det er for eksempel et interessant intervju med lederne for Norsk Barnebokinstitutt – om hva god barnelitteratur er, hvorfor den er viktig, ikke som nytte, men som kunst, og hvorfor nytteverdien av barns lesing også kan være dens svøpe. Et knippe mer eller mindre kjente forfattere blir spurt om sin barndoms lesning. Dette er deilig strandlektyre. Den vekker jo det samme spørsmålet i deg: Hva leste du? Hvilken betydning hadde det for din senere lesning, ... for livet?

Jeg husker god-natt-stunder i den røde ullsofaen. Pappa som leste eventyr for meg og lillebror. Vi fikk velge ett hver, så det ikke skulle bli krangling, eller ett langt hvis vi var enige. Det eneste vi begge var enige om, og som vi elsket, var det lange eventyret om Lillekort. Vi leste alltid Lillekort. Og senere var det sommer, og jeg lå under dyna på hytta når det regnet og leste om Ronja Røverdatter som valgte Birk og overlevde med ham i en grotte og bakte brød og hentet vann. Og jeg hentet vann og ved og gikk barbeint og rakrygget i gresset.

Ellers leste vi ofte høyt: mammas eller pappas rolige stemme, hver med sin klang, og fantastiske universer: Flukten fra Watership. Den uendelige historien. Roald Dahl. Jorden rundt på 80 dager. Bøker der ingen av oss visste hvordan det ville gå, og som var like spennende for mamma og pappa som for oss. Og så leste jeg når jeg var alene, i feriene, etter skolen. Spenningen på loppemarkedet når vi åpnet bokkasser for å se hva som var kommet. Var det de numrene av Fem-bøkene som jeg manglet? Den hemmelige hagen. Heidi-bøkene. Og Evy Bøgenes. Alle sammen.

Og er ikke det de beste bøkene – de som vekker en lengsel i deg, så du får lyst til å bli en annen, kjenner at du beveger føttene annerledes på stien?
Hvilke bøker husker du?