På et hjørne nede i gata mi ligger det et nytt, litt trendy arkitektkontor. Jeg liker å tenke på det som arkitektverdens Flamme forlag: tre unge gutter med hver sin lap-top rundt et bord, store vinduer, gule stoler og av og til en logrende hund. I begynnelsen kastet jeg et raskt, nysgjerrig blikk inn når jeg gikk forbi uten at de så meg. Men etter hvert ble jeg og han ene på hils: riktignok bare et høflig nikk. Han foran datamaskinen, jeg med skolesekk og joggesko, eller i blant med veske og høye hæler; hele tiden med en stadig voksende mage. Vi gikk over fra høflige nikk til nikk med et lite smil, sånn: Hei, sann, ja, der var du, ja. Så en dag kom jeg forbi med barnevogn. (Oi, nå er babyen født! Lurer på hvordan det gikk? Om det ble gutt eller jente?) I hvert fall smilte han, et stort hjertelig smil, og så løftet han hånden. Fra da av smilte vi ikke som to tilfeldige, litt tilbakeholdt, men som to bekjente, nesten venner.Og jeg tenker på hvor mange måter det er å bli kjent på, og at man kan bli kjent uten å kjenne hverandre, uten å snakke og likevel vite en hel masse om hverandre. Jeg ser ham stadig med lap-topen, i blant alene, i blant med kolleger, av og til med den logrende hunden. Hva tegner han? Hva driver han med? Hva snakker han om i mobiltelefonen eller når gjengen henger i et hjørne av kontoret med en tekopp i hånden og hunden vimsende omkring?
Dette har muligens ikke noe på en litteratur-blogg å gjøre – men jeg tenker en del på dette med møter, og således også på litterære møter: hvordan de litterære personene i tekster møtes. (I Murakamis bøker, for eksempel, møter hovedpersonen ofte de merkeligste bipersoner, ikke nødvendigvis på en absurd måte, kanskje bare i en bakgate, men personen blir viktig for hele boka). Og også virkeligheten overgår i blant seg selv. Noen man treffer i en billettkø, blir bestemmende for en epoke av livet. Eller som jeg drømte om da jeg var yngre: å møte mannen i mitt liv på toget (det er liksom litt mindre romantisk å møtes på fest: men tenk, det går også an!).
En annen ting er at hvordan man møter en tekst eller en forfatter, kan være bestemmende for det litterære vennskapet – om man oppdaget boka selv eller fikk den anbefalt, om forfatteren er anerkjent eller ikke, om det er et bortgjemt navn eller en hype.
Har du stiftet noen nye litterære bekjentskaper i det siste – eller kanskje noen i virkeligheten?
(Foto: Rune Fjellvang, stjålet fra internett, http://www.jernbane.net/ukens_arkiv.asp)
8 kommentarer:
Å ja - jeg ELSKER sånne møter. Jeg likte denne bloggposten så godt. Særlig historien om arkitektmannen.
Jeg liker møter så godt at jeg skaper de. F.eks. når jeg leser og skriver om Doris Lessing sine bøker for tiden, så skriver jeg jo egentlig mer om mitt møte med Doris Lessing enn om hva jeg tenker om bøkene. Eller...det henger sammen. Eller når jeg skrev om hvordan det ville ha vært å putte de fire kvinnene til Duckert (de Beavoir, Kahlo, Blixen, Holliday) sammen med Elisabeth Gilbert og Mustafa Cans mor. Det er fiktive møter som jeg elsker å tenke på.
Jeg tror mye av kunsten i programmer som f.eks. Skavlan er å skape spennende møter mellom deltagerne.
En annen ting (nå skriver jeg ettersom jeg tenker - det går fort) er historier om hvordan folk møtte hveranre. Par. Det er så morsomt å spørre om. Jeg er ofte litt for kjapt ute å spørre; det er jo egentlig litt privat, men det ligger så utrolig mange fine historier bak hvordan man møttes. Jeg vet om utrolig mange.
Dette var fint. Må tenke mer på dette kjenner jeg. Skal tenke på det i kveld. Møter.
Å, knirk, jeg elsker når du skriver sånne hyggelige kommentarer! Har du tenkt på at blogg-møter også er spennende møter? en merkelig bekjentskapsform, egentlig, men likefullt veldig fint.
jeg har ikke lest alle doris-lessing-innleggene dine, men har skjønt at du er veldig fascinert av henne, og det er så gøy, å være i en sånn fase hvor man er skikkelig hekta. Jeg hadde (har) det nok litt sånn da jeg oppdaget Murakami - og det ble nok forsterket av at jeg oppdaget ham helt selv, uten anbefalinger, utenn omtale: jeg leste rett og slett en novelle og tenkte: Men dette er jo virkelig bra! dette er helt annerledes. Hvem i huleste er denne mannen - ham må jeg lese mer av!. det var kult.
Ja, det er fint å tenke på møter - de utgjør jo selve livet.
Vinícius de Morais, en av Brasils største poeter, har sagt det slik:
"A vida é arte de encontro" -
Livet er kunsten å møtes
Jeg leste om noen unge arkiter i Oslo i Aftenposten i går, de hadde fått en pris. Det var bilde av dem. Jeg tenkte på deg og at dette kunne være arkitekten din.
Jeg har utdelt en pris til deg, og den er på bloggen min. Gå opp den røde løperen og motta den i din fineste kjole.
oi, tusen takk! det var veldig hyggelig! da skal jeg skride over løperen med hodet hevet og kjolen full av melkegulp - tar oppfordringen så fort jeg har en ledig stund (går litt i ett her nå).
takk, knirken.
Akkurat nå er jeg kjempespent! Har lånt en bok av Madeleine Thien; "Det vi ikke vet". Aner ingenting om hverken henne eller boken. Hm...er det det som kalles "blind date?" Kanskje ikke helt.....;-)
jo, det må vel kunne kalles en slags blind-date - jeg hadde det en gang, med en bok som het Det Lila sa - det er en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt, kanskje nettopp fordi jeg møtte den som et algs blankt ark. Du får gi rapport, da, om hvordan stevnemøtet forløp!
Den der liker jeg - stjålet på internett. Flott å se sitt eget bilde i bruk. Likte forøvrig "Litterære bekjentskaper". Bildet kan ikke lenger betraktes som tyvegods, men brukt med tillatelse fra fotografen :o)
mvh Rune Fjellvang
næh, så flott - takk! det var jammen stas med besøk fra fotografen.
Legg inn en kommentar