
Slik har det seg i hvert fall at en av helgens dåpsgaver ble en åpenbaring for meg: jeg krøker meg i sofakroken på vårt nye kjøkken i vårt nye hjem i vårt nye liv, og Tove Janssons penn har meg på kroken. Ikke bare det musikalske språket, men vidunderlige formuleringer, kreativ bildebruk og en misunnelsesverdig evne til å si det store i forbifarten.
"Det er en kveld for en sang, tenkte Snusmumrikken. En vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv".
Fra Det usynlige barnet av Tove Jansson, s. 8.