Murakami: Mannen og myten

Det er to intervjuer i avisen i dag, Med Murakami. Murakami?? Mannen som aldri lar seg utspørre eller fotografere? Det er nesten så man kan bli skuffet. Men på den annen side, er det ikke ekstra nervepirrende å bla frem til riktig side? Intervju med Murakami?!

Og når jeg leser intervjuet i DN (som for øvrig er mye bedre enn det i Aftenposten, en merkelig tendens, men slik er det ofte, det vekker tanker som hva er det som gjør et intervju godt, og en intervjuer god), får jeg samme følelse som når jeg leser gode bøker: Man får lyst til å bli et bedre menneske selv. Og tanken slår meg: er det ikke det som gjør at man leser bøker? Jakten på denne følelsen. Følelsen av at man kan, at man vil? Jeg vil noe annet, jeg er eslet til noe større, en annen verden er mulig. Er det ikke?

Av alt som gjør Murakamis bøker gode, er det også nettopp dette: å, jeg vil jeg vil jeg vil, også skrive, også leve, også få det til, også gjøre noe annet eller mer.

Og avisene kan avsløre at Murakami har vært i OSLO i TO UKER uten å bli gjenkjent. Jeg ville nok ikke kjent ham igjen selv. Det er egentlig noe jeg liker veldig godt med ham. Men neste mandag skal jeg på litteraturhuset. Da får jeg se ham. Da vil det vise seg. Da vil han vise seg. Mannen. Myten. MurakAAAmi...

Å rømme med Alice Munro

Å begynne på en bok for lenge siden og ikke komme videre. La den ligge urørt lenge. Ved et innfall plukke den opp og fortsette der man slapp uten å bla seg tilbake. Og poff! Plutselig har boken en annen kraft, en annen valør: med ett er jeg revet med og inn i et univers som er annerledes, men tett, og akkurat slik man husker det fra barndommen: da man kunne lese og være i fortellingen. Det er et eller annet som treffer. Historiene begynner kanskje litt treigt, med en del tilsynelatende unødvenige detaljer, og likevel blir du sugd inn fordi det er tilsynelatende - du skjønner at det blir mer, at detaljene har en grunn. Og ettersom historiene skrider frem, blir det ubehagelig og klamt og nært. To av fortellingene er så vonde at det ikke akn være sant. Og likevel vet du at det finnes skjebner værre en dette. Hun som ved en utrolig misforståelse levde hele livet alene. Babyen som ble adoptert bort, og så...

Å lese ut boka i intense jafs. Å bla seg tilbake og begynne forfra igjen. Men jeg skjønner hvorfor jeg ga meg forrige gang. Det er siste halvdel av boken som er sterkest. De første er ok fortellinger. De siste er fabelaktige.

Rømlingen av Alice Munro