torsdag 2. februar 2012

Etter Murakami

Når boka du leser, et fyldig, eget univers er slutt, hva gjør du da? Jeg har dykket ned i Murakamis 1Q84, og nå vil jeg bare lese, lese, men det er vanskelig å begynne på noe annet før etterdønningene fra Tengo og Aomames dansende hav har lagt seg.

Jeg synes ikke 1Q84 er det beste jeg har lest av Murakami, men jeg har lest så mye av ham, at det føles godt bare å være i hans hender. I en historie som fortelles helt normalt, og likevel ikke. Der de utroligste ting kan skje uten at det er magi, uten at det er den latin-amerikanske magiske realismen (for det er opplagt noe annet).

Jeg liker personene som bare dukker opp og er sine helt egne. Jeg liker at han får meg til å få lyst til å pusse vinduer veldig nøye. At han beskriver de mest dagligdagse scener på sin helt særegne måte, slik at det å drikke kaffe, får en ny klang, det å pusse tennene føles viktig, at det skulle være nødvendig å stryke klær.

Jeg tenkte å prøve meg på Snø av Orhan Pamuk: et annet sted, en annen stil – kanskje litt tyngre, men med en tittel som passer til januarsnøen i grenene utenfor.

2 kommentarer:

Knirk sa...

Næmen, der var du. Skulle ønske du skrev mer og enda mer her. Murakami har jeg jo lest mye av, men ikke denne. Jeg har den i bakhodet og kommer nok til å lese den om ikke lenge.

Boklaug sa...

Murakami er billedkunst i bokstaver. Han er poesi i romanform.

Når Murakami forteller en historie maler han et bilde av sinnstemninger og følelser. Jeg synker bare inn i melankolien hans.

Håper ikke dette er hans siste bok.