Haruki Murakami løper. En time hver dag. Minst.Jeg er ikke så rent lite imponert. Dette er en mann som tar vare på helsa si. Og som tar skrivegjerningen sin seriøst. Jeg sluker den nye boka hans, om løping og det å skrive, like rått som romanene hans. Jeg er ikke så rent lite nysgjerrig på denne mannen. Jeg er (noe jeg svært sjelden er): fan.
Torsdag forrige uke var det et arrangement om ham på litteraturhuset. Frode Grytten holdt et fanstastisk foredrag. Jeg plukker med meg den utrolig viktige erfaringen han formidler: behovet for musikk til ord. En times foredrag kan være hardt for øre&intellekt. Med en gang du legger musikk i bakgrunnen, endres opplevelsen. Grytten hadde valgt ut musikk av en japansk komponist (Sakamoto?) som lå under det som må kunne kalles en blanding av foredrag og poesi.
La oss sette oss inn i en blå Toyata, seier han.
I bakgrunnen blinker musikken.
I forgrunnen blinker Tokyo:
trafikklysene, høyblokkene,
japanerne.
Ved rattet sitter Murakami, og hvem vil vel ikke følge ham?
Jeg vil følge Murakami til den innerste døren,
til sauemannens sjakt,
til en jazzbar der tonic flyter
vodka og whiskey
avskårne ører
nakne neser
Jeg vil følge Murakami
Til frosken
Til Rolf Jacobsen
Et annet sted
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar