
Snøen var kommet i løpet av morgentimene, hadde dekket til gressplen og biltak, og hver gang er det som den første: et under.
Verden er så stille når det snør. Ingenting betyr noe.
Ikke hva man sier eller har på seg.
ikke hva klokka er.
Jeg går i den friske morgenluften. Våt snø mot skosnutene.
Tenker på dagene som går.
Kulden i kinnene.
Venter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar