av Siri Hustvedt,
og ja: hva var det han elsket?
det første som slo meg var den merkelige følelsen av å lese fra en voksen manns synsvinkel når jeg visste det var en dame som hadde skrevet det. Det synliggjør problemet med tolking ut fra undring rundt det (selv)biografiske.
Men jeg likte boken - jeg gjorde det, når den først kom i gang. de første 100 sidene var drøye - for mange referanser til kunst og kunstteori, ting jeg ikke ha hørt om og ikke klarte å vekke noen interesse for. Men takket være flere entusiastiske anbefalinger, fortsatte jeg over i neste del, som var nydelig. Intet mindre. Den vekker følelser. Undring. Tanker rundt kjærlighet, oppvekst, oppdragelse, ansvar. Vi følger de fem voksne og to barn gjennom turbulente hendelser, og lurer hele tiden på hva som vil skje - hvem som vil svikte og hvem som skal bedras, hvem som vil finne sammen - eller ikke. Parallelt vokser det frem en krim-liknende fortelling rundt sønnen Mark, med intrikate løgner og forvekslinger (og åpenbart gjennomtenkte navnevalg).
Spørsmålet man hele tiden må stille seg er om tittelen: hvem var det som elsket, hva elsket de, og hvorfor? hvorfor endrer det seg slik: hva man ser, hvordan man ser det, de ømme følelsene rundt trivialiteter som plutselig blekner, og som siden blir et ulidelig savn?
Boka priker borti meg på en måte som vekker interesse for både historien og personene og de livene de lever - og på den andre siden kvinnen som har skrevet om dem. Hvem er hun, hva er hennes drivkraft, hvorfor interesserer akkurat disse spørsmålene henne? jeg leste et sted at Siri hustvedt er kåret til en av verdens 10-15 mest intellektuelle kvinner - det synes meg fascinerende - og vel fortjent.
Våknet og skvatt til: det er ikke sant! Men det var sant:
