Vintersolverv

Det er når man merker at noe er i endring. Når man har jobbet for mye. Når kuldegradene slipper taket - og kommer tilbake. Når radioen kun er sentimental. Og fremmede hilser på gata. Når det lukter vedfyrt peis.

Det er ikke lenge igjen. Holde ut et par arbeidsdager. Få ryddet huset. Prøve å sove litt. Kjøpe julegaver? Ikke mange. Ikke stresse.

Nyte disse stundene. Gi bort noe veldig lite. Kjenne lukten av kriblende svibler. Blande mel og vann med håndkraft. Kjevle ut. Smugspise. Akkurat da. Akkurat da.

Det er nemlig akkurat nå.

Murakami: Mannen og myten

Det er to intervjuer i avisen i dag, Med Murakami. Murakami?? Mannen som aldri lar seg utspørre eller fotografere? Det er nesten så man kan bli skuffet. Men på den annen side, er det ikke ekstra nervepirrende å bla frem til riktig side? Intervju med Murakami?!

Og når jeg leser intervjuet i DN (som for øvrig er mye bedre enn det i Aftenposten, en merkelig tendens, men slik er det ofte, det vekker tanker som hva er det som gjør et intervju godt, og en intervjuer god), får jeg samme følelse som når jeg leser gode bøker: Man får lyst til å bli et bedre menneske selv. Og tanken slår meg: er det ikke det som gjør at man leser bøker? Jakten på denne følelsen. Følelsen av at man kan, at man vil? Jeg vil noe annet, jeg er eslet til noe større, en annen verden er mulig. Er det ikke?

Av alt som gjør Murakamis bøker gode, er det også nettopp dette: å, jeg vil jeg vil jeg vil, også skrive, også leve, også få det til, også gjøre noe annet eller mer.

Og avisene kan avsløre at Murakami har vært i OSLO i TO UKER uten å bli gjenkjent. Jeg ville nok ikke kjent ham igjen selv. Det er egentlig noe jeg liker veldig godt med ham. Men neste mandag skal jeg på litteraturhuset. Da får jeg se ham. Da vil det vise seg. Da vil han vise seg. Mannen. Myten. MurakAAAmi...

Å rømme med Alice Munro

Å begynne på en bok for lenge siden og ikke komme videre. La den ligge urørt lenge. Ved et innfall plukke den opp og fortsette der man slapp uten å bla seg tilbake. Og poff! Plutselig har boken en annen kraft, en annen valør: med ett er jeg revet med og inn i et univers som er annerledes, men tett, og akkurat slik man husker det fra barndommen: da man kunne lese og være i fortellingen. Det er et eller annet som treffer. Historiene begynner kanskje litt treigt, med en del tilsynelatende unødvenige detaljer, og likevel blir du sugd inn fordi det er tilsynelatende - du skjønner at det blir mer, at detaljene har en grunn. Og ettersom historiene skrider frem, blir det ubehagelig og klamt og nært. To av fortellingene er så vonde at det ikke akn være sant. Og likevel vet du at det finnes skjebner værre en dette. Hun som ved en utrolig misforståelse levde hele livet alene. Babyen som ble adoptert bort, og så...

Å lese ut boka i intense jafs. Å bla seg tilbake og begynne forfra igjen. Men jeg skjønner hvorfor jeg ga meg forrige gang. Det er siste halvdel av boken som er sterkest. De første er ok fortellinger. De siste er fabelaktige.

Rømlingen av Alice Munro

Korrigeringer av Jonathan Franzen

Jeg leser Korrigeringer av Jonathan Franzen. Jeg både liker og liker den ikke. Den er flink: Snertne setninger, skarpe observasjoner (er forresten "skarpe observasjoner" blitt en klisjé? Er det egentlig så skarpt? Originalt, kanskje, annerledes. Eller formuleringer av ting vi alle ser, men glemmer å uttrykke. Det er litt som Colombi egg: Alle kunne sett det, Franzen har formulert det. Men skarpt?).

Rytmen og stemningen i boka minner meg veldig om Zadie Smith, det er ungt, moderne, kjapt, akademisk. Til en viss grad også spennende: jeg leser gjerne videre. Dette er Amerika, dette er samtiden, det er mobiltelefoner og aksjer og middelaldrende mennesker som drømmer om tiden de kom fra og alt de skulle bli. Det kunne vært oss. Det er oss.

Litteraturanmelder Tom Egil Hverven skriver på NRKs nettsider: "Den flertydige tittelen "Korrigeringer" rommer mange aspekter av samtids- og samfunnskritikk, men den farmasøytiske industrien kommer desidert dårligst ut. Franzen viser med vidd og ironi hvordan skillet mellom ødeleggende dop og helsebringende legemidler brytes ned - både i smafunnet og innenfor familiens vegger. (...) Jonathan Franzens styrke som forfatter er de fenomenale persontegningene av de fem medlemmene i familien Lambert. Franzen beskriver hendelser, tanker og følelser så tett at leseren ikke kommer unna, selv med et mer eller mindre innbilt hav i mellom.

Jeg vet ikke om jeg er enig. Disse historiene treffer ikke hjertet. Eller snarere: språket hans treffer ikke hjertet. Det er spennende fortellinger, men det blir for kjapt, for overflatisk. Ingen ord med ettertankens klang. Ikke litteratur som drøm, men som samfunnskritikk. Jeg tar meg i å tenke at det må være lettere å skrive en roman med fart, slik, raskt, snertent, vittig - enn en poetisk roman. Men det er kanskje urettferdig. Vi er forskjellige. Alt til sin tid, til sitt bruk. Som pageturner til ettertanke fungerer den godt. Jeg leser videre.

Den fantastiske Tove Jansson

Det er helt utrolig at hele den store mummi-skatten har gått meg hus forbi. Av alt jeg ble lest for i barndommen - det var virkelig usedvanlig mye, og langt opp i voksenalderen - var det aldri mummitrollet. Hvordan kan det ha seg at mamma og pappa ikke fanget opp Tove Janssons fantastiske univers?

Slik har det seg i hvert fall at en av helgens dåpsgaver ble en åpenbaring for meg: jeg krøker meg i sofakroken på vårt nye kjøkken i vårt nye hjem i vårt nye liv, og Tove Janssons penn har meg på kroken. Ikke bare det musikalske språket, men vidunderlige formuleringer, kreativ bildebruk og en misunnelsesverdig evne til å si det store i forbifarten.

"Det er en kveld for en sang, tenkte Snusmumrikken. En vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv".
Fra Det usynlige barnet av Tove Jansson, s. 8.

Verden behandler meg pent, jeg har ikke behov for å baksnakke.

Og hva skriver man da i en blogg eller avisspalte? Jeg tenker på dem som publiserer noe hver dag. Hvor tar de (dere?) det fra? Jeg setter meg foran tastaturet og er blank. Betyr det at jeg reflekterer mindre enn andre? At jeg gjør meg færre tanker? Eller bare at jeg ikke kommer på å formulere dem?

Når jeg først har tenkt på noe, synes jeg ofte det er slitsomt å skulle formulere det i tillegg – jeg er jo ferdig med tanken. Det er kanskje her mangelen på temaer oppstår. Jeg tenker, altså er jeg, og så ferdig med saken. Jeg har ikke behov for å fortelle om alt jeg tenker: om naboer, strømregninger, en mann på bussen. Ikke en gang om bøker jeg har lest, eller artikler, eller filmer jeg har sett. Ikke en gang om urettferdighet.

Det er bare når det virkelig smeller. Når jeg ikke kan sette meg ned. Når setninger surrer og snurrer i pannebrasken. Fra Cormac McCarthy. Toni Morrison. Sara Stridsberg (kan jeg nevne Knausgård i samme åndedrag?) Når jeg lar telefonen ringe og ikke tar den fordi den forstyrrer en følelse. Det er ikke et handlingsreferat jeg vil skrive da. Det er lukten av hav. Tidens tann. Tang og tare. Jeg kjenner det i hele kroppen: Brød skal eltes. Tråd skal spinnes. Hus skal males. Det er ingen hvile, det skal bygges, det skal leves. En larve som strekker seg mot sommerfuglen. En fugl som ønsker å lette.

Da ringer telefonen.
Gjør den ikke?
Jeg skal øve på: å løfte trivialitetene.

Men det er det store som løfter meg.

Du store alpakka...

... jeg har fått en pris! av knirk!
Det var både overraskende og ikke minst hyggelig - særlig siden det er blitt langt mellom innleggene på denne bloggen. (Baby, flytteprosjekt osv. tar det meste av tankekapasiteten just nu).

Kriteriene som følger med å få denne prisen, er:

- Kopier prisen til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg prisen.
-Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender prisen videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne prisen.

Det blir ikke vanskelig å gi prisen videre. Jeg gir den til flimre, lille søster - og tilbake igjen til Knirk.

Bare tre?? Vel, det er vel gjevere å dele en pris med bare to? Dessuten er det bare disse tre bloggene jeg leser fast. Grunnen er ganske enkelt at det er disse tre jeg liker best.

Flimre: Det var du som introduserte meg til bloggverden - først ved at jeg smugleste din, og så ved at du linket min ut til verden da jeg var i min famlende start. Du får prisen fordi du har en super og allsidig skriveblogg: du legger ut sitater som berører, smakebiter av egne tekster og ikke minst ærlige innlegg om skriving og skriveprosess. Det er stort å få ta del i en forfatters (ja!) tenkning om det å skrive.

Lille søster: Jeg husker ikke hvordan jeg havnet på siden din, men etter et par besøk ble jeg fast gjest. Du skriver korte, men konsise innlegg (noe jeg i min utflytenhet beundrer spesielt). Jeg opplever deg som ærlig og ydmyk med en sans for det estetiske.

Knirk: Du har den mest fargerike og sprudlende bloggen jeg vet! Du har en stor evne til å ta inn over deg mange inntrykk på kort tid. Det jeg liker spesielt godt, er at du formidler din opplevelse av litteratur og kunst, i stedet for rene referater. Jeg hater referater. Jeg elsker entusiastiske gjengivelser. Og dessuten bryr du deg. Det er du som ved flere anledninger har fått meg ut av bloggdvalen. Takk!

Så til de syv ting om meg selv (hva har dette med den flotte prisen å gjøre?):

1. Jeg hater kjedebrev. Jeg sender dem aldri videre. Dersom jeg får kjedemail med alt det fine som vil skje deg dersom du..., leser jeg bare frem til dersom (og spesielt dersom jeg skimter et innen 20 minutter lenger ned). Unntak må være gjeve kjedepriser!


2. Jeg har en gang vært blindpassasjer på et fraktskip et døgn midt ute i Atlanterhavet.


3. Jeg er utrolig fascinert av heisekraner. De minner om store fugler. Jeg er forresten fascinert av fugler også.

Bare tre? Tre priser, tre fakta. Jeg tror dere alle tre har fått prisen allerede. Jeg vet ikke hvordan det fungerer når man får den flere ganger? Denne prisen inneholder intet dersom. Men en feiring bør dere unne dere: Prisen er vel fortjent!

Litterære bekjentskaper

På et hjørne nede i gata mi ligger det et nytt, litt trendy arkitektkontor. Jeg liker å tenke på det som arkitektverdens Flamme forlag: tre unge gutter med hver sin lap-top rundt et bord, store vinduer, gule stoler og av og til en logrende hund. I begynnelsen kastet jeg et raskt, nysgjerrig blikk inn når jeg gikk forbi uten at de så meg. Men etter hvert ble jeg og han ene på hils: riktignok bare et høflig nikk. Han foran datamaskinen, jeg med skolesekk og joggesko, eller i blant med veske og høye hæler; hele tiden med en stadig voksende mage. Vi gikk over fra høflige nikk til nikk med et lite smil, sånn: Hei, sann, ja, der var du, ja. Så en dag kom jeg forbi med barnevogn. (Oi, nå er babyen født! Lurer på hvordan det gikk? Om det ble gutt eller jente?) I hvert fall smilte han, et stort hjertelig smil, og så løftet han hånden. Fra da av smilte vi ikke som to tilfeldige, litt tilbakeholdt, men som to bekjente, nesten venner.

Og jeg tenker på hvor mange måter det er å bli kjent på, og at man kan bli kjent uten å kjenne hverandre, uten å snakke og likevel vite en hel masse om hverandre. Jeg ser ham stadig med lap-topen, i blant alene, i blant med kolleger, av og til med den logrende hunden. Hva tegner han? Hva driver han med? Hva snakker han om i mobiltelefonen eller når gjengen henger i et hjørne av kontoret med en tekopp i hånden og hunden vimsende omkring?

Dette har muligens ikke noe på en litteratur-blogg å gjøre – men jeg tenker en del på dette med møter, og således også på litterære møter: hvordan de litterære personene i tekster møtes. (I Murakamis bøker, for eksempel, møter hovedpersonen ofte de merkeligste bipersoner, ikke nødvendigvis på en absurd måte, kanskje bare i en bakgate, men personen blir viktig for hele boka). Og også virkeligheten overgår i blant seg selv. Noen man treffer i en billettkø, blir bestemmende for en epoke av livet. Eller som jeg drømte om da jeg var yngre: å møte mannen i mitt liv på toget (det er liksom litt mindre romantisk å møtes på fest: men tenk, det går også an!).

En annen ting er at hvordan man møter en tekst eller en forfatter, kan være bestemmende for det litterære vennskapet – om man oppdaget boka selv eller fikk den anbefalt, om forfatteren er anerkjent eller ikke, om det er et bortgjemt navn eller en hype.

Har du stiftet noen nye litterære bekjentskaper i det siste – eller kanskje noen i virkeligheten?

(Foto: Rune Fjellvang, stjålet fra internett, http://www.jernbane.net/ukens_arkiv.asp)

Februarmorgen i januar

I en litt rar, beat-poet-aktig diktsingel av Frode Grytten, fant jeg denne skjøre og váre
teksten som minnet meg om noe.

(Barndom, ungdomstid

- ... tidlige, sengevarme morgener, pappas lette skritt ned trappen, hunden som logrer, lyden av at noen skjærer brød:

som sagtagger mot en vedstokk lyder det grove brødet).

Vinterhuset
Du hører mor di ute i stova. Litt seinare hører du røysta til far din. Lydane er låge, som om nysnøen dempar alt. Du veit ikkje kva dei driv med der ute, sikkert bare dei vanlige gjøremåla ein februarmorgon. Snart kjem dei for å vekke deg. Snart kjem dei for å spørje om du har sove godt. Du kjem bare til å strekke deg og spørje om du kan ligge litt til. Det er ikkje det du vil seie. Endå veit du ikkje nok til å velje dei rette orda. Mange år frå no skal du tenke at verken du eller foreldra dine har noko språk for denne typen kjærleik. Stå opp, lage frukost, fyre i omnen, få varme i huset.

Frode Grytten: Norge og andre dikt, Flamme forlag

Mon tro hvilke lyder lille Anna vil våkne til? ...

(illustrasjonsfoto: Schrøder, Tor Erik)

Godt nytt år

Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historiene om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre
uavbrutt

Cathrine Grøndahl (Jeg satte mitt håp til verden)