tirsdag 23. februar 2010

Verden behandler meg pent, jeg har ikke behov for å baksnakke.

Og hva skriver man da i en blogg eller avisspalte? Jeg tenker på dem som publiserer noe hver dag. Hvor tar de (dere?) det fra? Jeg setter meg foran tastaturet og er blank. Betyr det at jeg reflekterer mindre enn andre? At jeg gjør meg færre tanker? Eller bare at jeg ikke kommer på å formulere dem?

Når jeg først har tenkt på noe, synes jeg ofte det er slitsomt å skulle formulere det i tillegg – jeg er jo ferdig med tanken. Det er kanskje her mangelen på temaer oppstår. Jeg tenker, altså er jeg, og så ferdig med saken. Jeg har ikke behov for å fortelle om alt jeg tenker: om naboer, strømregninger, en mann på bussen. Ikke en gang om bøker jeg har lest, eller artikler, eller filmer jeg har sett. Ikke en gang om urettferdighet.

Det er bare når det virkelig smeller. Når jeg ikke kan sette meg ned. Når setninger surrer og snurrer i pannebrasken. Fra Cormac McCarthy. Toni Morrison. Sara Stridsberg (kan jeg nevne Knausgård i samme åndedrag?) Når jeg lar telefonen ringe og ikke tar den fordi den forstyrrer en følelse. Det er ikke et handlingsreferat jeg vil skrive da. Det er lukten av hav. Tidens tann. Tang og tare. Jeg kjenner det i hele kroppen: Brød skal eltes. Tråd skal spinnes. Hus skal males. Det er ingen hvile, det skal bygges, det skal leves. En larve som strekker seg mot sommerfuglen. En fugl som ønsker å lette.

Da ringer telefonen.
Gjør den ikke?
Jeg skal øve på: å løfte trivialitetene.

Men det er det store som løfter meg.

9 kommentarer:

Aina Basso sa...

Slik føler eg det ofte, også, men så plutseleg kjem eg inn i ein straum der det skjer noko å skrive om nesten kvar dag. Men ikkje no.

heklehatt leser sa...

det er sant, det går nok litt i bølger.

(nok en havmetafor...)

Knirk sa...

Heklehatt, jeg fikk mange assosiasjoner da jeg leste det du skrev.

Jeg er en babler. Jeg skriver annenhver dag og er så langt ikke tom. Men det er jo så som så det jeg skriver da. Det tar ofte utgangspunkt i en følelse jeg har når jeg leser en bok. Veldig nært min opplevelse.

Men så er det noe med det du skriver. Det er vekt i alle ordene dine. Vet du det? Jeg tror det kan kalles kvalitet. Jeg leser og jeg kjenner ordene dine mye lenger innover i meg, enn når jeg leser andres ord. Jeg tror du egentlig bør sette deg ned å skrive en bok. For du har det som trengs. Ikke tull.

Jeg lurer også på om du synes det er dumt at det er sånn? Gjør det noe? Frustrerer det deg?

En annen ting. Setter du veldig høye krav til det som settes ned på arket?

Jeg jobber med muntlig tekst til daglig. Jeg tror jeg overfører noe av muntlighetens letthet inn i skrivingen. Det er noe flyktig i det. Det er en del av en diskurs, noe som flyter. Helheten er større enn akkurat ordet på arket.

Hæ? Nå ble det filosofisk. Og der ser du, det du skrev fikk meg til å tenke så mye som dette på kort tid og fikk meg til å skrive alt det her.

heklehatt leser sa...

kjære knirk, det var utrolig fine ord - tusen takk! Oi. jeg skal sette meg ned og svare på spørsmålene dine her senere, akkurat nå er jeg på vei ut av døren. Men det å stille spørsmål som får meg til å reflektere, er en stor kvalitet. Takk.

Gunhild sa...

Jeg tenkte lenge at jeg burde være som deg - og bare skrive om de store tingene. Det er så bra! Men så oppdaget jeg at det er de små tingene som inspirerer meg. Det er da det flyter, og det er gjennom de små tingene jeg av og til kommer inn på de store og kan si noe om dem med min egen stemme. Så det er kanskje poenget: å finne egen stemme og egen form?

Fin blogg!

Lille søster sa...

Har du lyst til å få boka mi når den er klar? Du trenger ikke skrive noe om den. Send en mail til ingvillsolberg@yahoo.no hvis du er interessert. God helg!

heklehatt leser sa...

kjære lille søster, å, tusen takk! det vil jeg kjempegjerne! jeg mailer deg.

Gunnhild: jeg er helt enig, det kan være veldig små ting som inspirerer. Det lille kan være veldig stort. Jeg tror det jeg prøvde å si, er at det er bare når det er noe som treffer meg, at det kan bli til noe. det som treffer meg kan være en bitte liten ting. Å finne sin egen stemme, sin egen form, er en stor (og spennende)(og vanskelig) utfordring. Gleder meg til å titte mer på din blogg også.

Gunhild sa...

Ja nettopp! Det er bare når det treffer at det kan bli noe. Bra sagt :) Noe fint for en selv og for andre.

svins sa...

Det er riktig som det sies, at det er vekt i ordene dine, heklehatt! Ja, den boken, den boken. Når tiden er inne får du vel satt deg ned igjen med en bok som skal skrives av DEG ;) Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt her...og øver meg på bloggem min med å skrive ned det som kommer. En god øvelse, selv om det er litt vanskelig å godta at det er bare spontane tanker og flørt med ord og lite relevant å dele på en blogg. Men det skjer jo noe når ordene får et papir å gå på; de begynner å løpe sine egne veier noen ganger. Det er fint :)