tirsdag 19. januar 2010

Litterære bekjentskaper

På et hjørne nede i gata mi ligger det et nytt, litt trendy arkitektkontor. Jeg liker å tenke på det som arkitektverdens Flamme forlag: tre unge gutter med hver sin lap-top rundt et bord, store vinduer, gule stoler og av og til en logrende hund. I begynnelsen kastet jeg et raskt, nysgjerrig blikk inn når jeg gikk forbi uten at de så meg. Men etter hvert ble jeg og han ene på hils: riktignok bare et høflig nikk. Han foran datamaskinen, jeg med skolesekk og joggesko, eller i blant med veske og høye hæler; hele tiden med en stadig voksende mage. Vi gikk over fra høflige nikk til nikk med et lite smil, sånn: Hei, sann, ja, der var du, ja. Så en dag kom jeg forbi med barnevogn. (Oi, nå er babyen født! Lurer på hvordan det gikk? Om det ble gutt eller jente?) I hvert fall smilte han, et stort hjertelig smil, og så løftet han hånden. Fra da av smilte vi ikke som to tilfeldige, litt tilbakeholdt, men som to bekjente, nesten venner.

Og jeg tenker på hvor mange måter det er å bli kjent på, og at man kan bli kjent uten å kjenne hverandre, uten å snakke og likevel vite en hel masse om hverandre. Jeg ser ham stadig med lap-topen, i blant alene, i blant med kolleger, av og til med den logrende hunden. Hva tegner han? Hva driver han med? Hva snakker han om i mobiltelefonen eller når gjengen henger i et hjørne av kontoret med en tekopp i hånden og hunden vimsende omkring?

Dette har muligens ikke noe på en litteratur-blogg å gjøre – men jeg tenker en del på dette med møter, og således også på litterære møter: hvordan de litterære personene i tekster møtes. (I Murakamis bøker, for eksempel, møter hovedpersonen ofte de merkeligste bipersoner, ikke nødvendigvis på en absurd måte, kanskje bare i en bakgate, men personen blir viktig for hele boka). Og også virkeligheten overgår i blant seg selv. Noen man treffer i en billettkø, blir bestemmende for en epoke av livet. Eller som jeg drømte om da jeg var yngre: å møte mannen i mitt liv på toget (det er liksom litt mindre romantisk å møtes på fest: men tenk, det går også an!).

En annen ting er at hvordan man møter en tekst eller en forfatter, kan være bestemmende for det litterære vennskapet – om man oppdaget boka selv eller fikk den anbefalt, om forfatteren er anerkjent eller ikke, om det er et bortgjemt navn eller en hype.

Har du stiftet noen nye litterære bekjentskaper i det siste – eller kanskje noen i virkeligheten?
(Foto: Rune Fjellvang, stjålet fra internett, http://www.jernbane.net/ukens_arkiv.asp)

torsdag 14. januar 2010

Februarmorgen i januar

I en litt rar, beat-poet-aktig diktsingel av Frode Grytten, fant jeg denne skjøre og váre
teksten som minnet meg om noe.
(Barndom, ungdomstid
- ... tidlige, sengevarme morgener, pappas lette skritt ned trappen, hunden som logrer, lyden av at noen skjærer brød:
som sagtagger mot en vedstokk lyder det grove brødet).

Vinterhuset
Du hører mor di ute i stova. Litt seinare hører du røysta til far din. Lydane er låge, som om nysnøen dempar alt. Du veit ikkje kva dei driv med der ute, sikkert bare dei vanlige gjøremåla ein februarmorgon. Snart kjem dei for å vekke deg. Snart kjem dei for å spørje om du har sove godt. Du kjem bare til å strekke deg og spørje om du kan ligge litt til. Det er ikkje det du vil seie. Endå veit du ikkje nok til å velje dei rette orda. Mange år frå no skal du tenke at verken du eller foreldra dine har noko språk for denne typen kjærleik. Stå opp, lage frukost, fyre i omnen, få varme i huset.

Frode Grytten: Norge og andre dikt, Flamme forlag

Mon tro hvilke lyder lille Anna vil våkne til? ...
(illustrasjonsfoto: Schrøder, Tor Erik)

lørdag 2. januar 2010

Godt nytt år

Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historiene om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre
uavbrutt

Cathrine Grøndahl (Jeg satte mitt håp til verden)

tirsdag 17. november 2009

Livet og fortellingen



"Du lever bare to ganger. Du lever først i det opplevde livet, og deretter lever du i dine fortolkninger av erfaringen. Dette er sant for forfatteren, men også for alle andre mennesker. Vi har både en frihet og et ansvar for våre egne fortellinger om hva vi opplever".

Andre Brink i intervju gjennomført av Finn Skårderud,
Aftenposten 15.11.09.

fredag 30. oktober 2009

Frøken Rosenknopp













Det er blitt mørkt
og året er på hell
men bitte lille Anna
står i knopp allikevel

Et eplekart? En akeleie?
En hestehov mot frost?
Mot tross, i trass, mot natt, mot storm
I stjernedans
På frostgul mark

Til klangen av en snøklokke
Står lille frøken Rosenknopp
På terskelen til vår

Anna
21.10.2009
49 cm, 2885 gram

Stor lykke!

mandag 19. oktober 2009

Herta og nobelprisen

Noen som har lest noe av Herta Müller? Jeg kjøpte fasan-boken en gang på Gardermoen da jeg skulle ut og fly - mente å huske at en venninne var fan, og så likte jeg forsiden (forside-fascinasjonen har gitt meg mange fine både lese- og CD-opplevelser!).

Jeg likte boka på sett og vis, både språklig og innholdsmessig, men jeg tror det var litt feil timing. Var på vei til Berlin og ville heller lese tysk. Og så skjønte jeg den ikke helt, tror jeg, og så la jeg den vekk. Men jeg burde kanskje fiske den frem igjen? Eller har noen lest noe annet av henne, noe dere anbefaler? Synes årets tildeling er spennende - damen virker spennende - og til alt overmål hadde jeg til og med hørt om henne på forhånd!

torsdag 15. oktober 2009

Skriv, da vel!

... og da kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til Flammes og Jason Schwartzmans oppfordring tidligere i dag:

onsdag 30. september 2009

Knausgårds kamp

Jeg leser.
Karl Ove Knausgårds Min kamp 1. Du blir sugd inn i universet: barndommen, ungdomstid. Alt du ikke forstår. Alene, mot den ufattelige verden, og samtidig en higen etter å høre til, være en del av noe, av gjengen. Av det som teller. Samtidig skriver han fra nåtiden: livet i Stockholm og siden Malmö, livet som voksen med barn, drømmen om å skrive.

Dette er en selvbigrafisk roman. Men det er en roman. Det er litteratur, og det er poetisk, slik man vil kjenne Knausgård fra hans beste partier. Jeg er ikke så interessert i kjendiser, men jeg er nysgjerrig på forfattere. Hvem er de? Hvorfor skriver de? Og ikke minst hvordan? Her er det glimt fra Knausgårds arbeidsrom: lyden av kaffetrakter, pausene utenfor, telefoner fra familien. Tankene som flyr. Og tanker om tekst.

På side 192 fant jeg det sitatet som alle avisene har trykket, her i kontekst:

"Man vet for lite, og det finnes ikke. Man vet for mye, og det finnes ikke. Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet. Det er det skriving handler om. Ikke hva som skjer der, ikke hva slags handlinger som utspiller seg der, men der, i seg selv. Der, det er skrivingens sted og mål. Men hvordan komme seg dit?"

onsdag 23. september 2009

Navlebeskuing og ”de andre”

Alle vet at navlebeskuende er et negativt ladet ord. Selvsentrert likeså. Men nå er det like før navlen min spretter ut – og hvor ofte har man egentlig anledning til å se dypet av sin egen navle? Dette omdreiningspuktet der vi fikk vår første næring, der huden nå, forskånet for sol og slitasje, er hvit som vatt og myk, så uendelig myk (visste du det?).

Kanskje er gravide over gjennomsnittlig navlebeskuende, og i de fleste gravid-bøkene jeg har kommet over, står det ting som: du har nå en enestående sjanse i livet til å gå inn i deg selv og bli kjent med deg selv på nytt. Ta nye valg. Endre mønstre. Det virker rimelig (for hvis man ikke da – med en kropp i endring og et dansende vesen der inne, skal gå inn i seg selv og tenke over livet – både sitt eget og det lille barnets – når skal man gjøre det da?)

Men jeg tenker videre: er det nå egentlig så ille å være litt selvsentrert ellers i livet også? I et samfunn som stadig mer handler om de andre: Hva de andre gjør, hvor de andre jobber. Hvor de har vært. Hvor de bor, hva de har. Du burde jo også ha alt dette. Du burde også ha sett disse filmene, lest disse bøkene, blitt kjent med disse kjendisene, reist til disse stillehavsøyene. Livet er et annet sted. Hvis man i det hele tatt har tid. Og deretter blir du utbrent.

Jeg vil ta tiden tilbake. Jeg vil nå inn til mine tanker. Jeg vil sitte stille om kvelden og høre vinden synge.

Jeg synes det gjelder for skrivingen også: La deg inspirere, men skriv dine egne tekster. Ikke tenk på at alle andre er bedre. Gjør ditt beste. Følg din egen navlestreng. Jeg vil i hvert fall følge min. Den næringen den suger, er den beste for meg.

tirsdag 22. september 2009

Min skrivekamp


"Å skrive er å trekke det som finnes ut av skyggene av det vi vet".


Fra den nyutkomne romanen Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård.

mandag 14. september 2009

Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset)


Torsdag 10. september:
Fortettet stemning. Skvalpende rødvinsglass. Salen er nesten full, og forfatterprominenser som Linn Ullmann, Per Petterson og Dag Solstad velter inn. Aslak Sira Myhre og Cathrine Sandnes skal lede kvelden. Paal Helge Hougen lese singelkuttet. Åsne Seierstad er der også, og flere forlagsfolk. Et par unge fjorårsdebutanter. Og så kommer Askildsen himself. Kvelden er hyllet i tunge gardiner, i fløyel, du merker det fordi alle er ekstra stille, ekstra varme, og fordi kveldens vert og vertinne nesten renner over. Kollektiv begeistring, kollektiv forventing. Noe utenom det vanlige.

Men for meg er det Per Petterson som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett ham før, og nå leser han en tekst til Askildsen om hva det første (litterære) møtet med ham betydde, og det er så vakkert, så ærlig, en så respektfull måte å hedre en æret kollega på. Det er stort å se ham stå der, på en helt annen måte enn å se Askildsen, fordi Pettersons tekster har truffet meg langt inn i benmargen og mye sterkere enn Askildsens.

Etterpå er det samtale mellom Sandnes, Ullmann og Solstad, og Solstad vrøvler særdeles møysommelig, som en sliten tenåring og kan ikke si noe særlig positivt: Jo, det er fint, sier han, - fint. De er kanskje litt uenige, sier han, osv, bla bla. Det er kanskje underholdende, han er kanskje morsom, men kunne han ikke gitt litt, det er tross alt en festkveld. Rosen sitter langt inne, og det blir opp til Ullmann å finne frem godordene og respekten, noe hun også gjør. Men dette innslaget er litt for langt, ingen tenker på Askildsens knapphetsideal: ikke noe mindre enn nødvendig, men heller ikke mer. Solstad snakker i hvert fall langsommere enn nødvendig.

Så er det samtale mellom Sandnes og Askildsen. Han er så varm og rolig der han sitter, han har en vakker stemme, skarrende, myke r’er. Han blir spurt om det han alltid blir spurt om:
Minimalisme, det at han skriver langsomt, at han skriver om problematiske familierelasjoner.

Askildsen sier han blir fly forbanna når noen kaller ham minimalist. Og hva er egentlig litterær minimalisme? Det finnes ikke, hevder Askildsen. Hva vil du heller bli kalt, da? spør Sandnes. Nyrealist, sier han, langsomt, stemmen klinger så vakkert. - Eller bare realist. Jeg bare gjengir virkeligheten slik den er, uten å dømme. Det er også derfor han skriver om problematiske familierelasjoner, for det er jo slik det er, sier han. Salen ler. Mannen på skrå foran meg likner veldig på Askildsen, det må være sønnen. Han ler også, han ser god ut. Og det å skrive langsomt, sier han, har reddet ham fra mange bommerter.

Men siden ingen har kuttet på kveldens innslag, er vi nå langt over tidsskjema. Endelig er det Askildsens tur. Han går til talerstolen og leser den novellen som heter ”En plutselig frigjørende tanke”. Den er lang. Men det blir stående applaus. Alle er enige om at dette var en super kveld, en fortettet kveld. Respekten når folk køer seg ut. Stillheten og ettertanken. Tomme rødvinsglass. Utenom det vanlige.

Vi går hjem i myk sensommerkveld og det er folk overalt og kanskje alle har hatt en fin kveld fordi det er en slags bonuskveld: en smak av sommer, av fest, av tidens kloke viser som vi bare kjenner av og til, men ikke helt forstår.

mandag 7. september 2009

Og apropos problemer












Mellom venner
Da jeg var kommet meg
gjennom barndommens
problemer, og ungdommens,
og manndommens problemer
og på grensen til alderdommens,
da traff jeg Torgersen som sa
at jeg har levd et problemfritt liv,
og det var i og for seg
noe av det verste
jeg har vært ute for

- Ernst Orvil