Murakami: Mannen og myten

Det er to intervjuer i avisen i dag, Med Murakami. Murakami?? Mannen som aldri lar seg utspørre eller fotografere? Det er nesten så man kan bli skuffet. Men på den annen side, er det ikke ekstra nervepirrende å bla frem til riktig side? Intervju med Murakami?!

Og når jeg leser intervjuet i DN (som for øvrig er mye bedre enn det i Aftenposten, en merkelig tendens, men slik er det ofte, det vekker tanker som hva er det som gjør et intervju godt, og en intervjuer god), får jeg samme følelse som når jeg leser gode bøker: Man får lyst til å bli et bedre menneske selv. Og tanken slår meg: er det ikke det som gjør at man leser bøker? Jakten på denne følelsen. Følelsen av at man kan, at man vil? Jeg vil noe annet, jeg er eslet til noe større, en annen verden er mulig. Er det ikke?

Av alt som gjør Murakamis bøker gode, er det også nettopp dette: å, jeg vil jeg vil jeg vil, også skrive, også leve, også få det til, også gjøre noe annet eller mer.

Og avisene kan avsløre at Murakami har vært i OSLO i TO UKER uten å bli gjenkjent. Jeg ville nok ikke kjent ham igjen selv. Det er egentlig noe jeg liker veldig godt med ham. Men neste mandag skal jeg på litteraturhuset. Da får jeg se ham. Da vil det vise seg. Da vil han vise seg. Mannen. Myten. MurakAAAmi...

Korrigeringer av Jonathan Franzen

Jeg leser Korrigeringer av Jonathan Franzen. Jeg både liker og liker den ikke. Den er flink: Snertne setninger, skarpe observasjoner (er forresten "skarpe observasjoner" blitt en klisjé? Er det egentlig så skarpt? Originalt, kanskje, annerledes. Eller formuleringer av ting vi alle ser, men glemmer å uttrykke. Det er litt som Colombi egg: Alle kunne sett det, Franzen har formulert det. Men skarpt?).

Rytmen og stemningen i boka minner meg veldig om Zadie Smith, det er ungt, moderne, kjapt, akademisk. Til en viss grad også spennende: jeg leser gjerne videre. Dette er Amerika, dette er samtiden, det er mobiltelefoner og aksjer og middelaldrende mennesker som drømmer om tiden de kom fra og alt de skulle bli. Det kunne vært oss. Det er oss.

Litteraturanmelder Tom Egil Hverven skriver på NRKs nettsider: "Den flertydige tittelen "Korrigeringer" rommer mange aspekter av samtids- og samfunnskritikk, men den farmasøytiske industrien kommer desidert dårligst ut. Franzen viser med vidd og ironi hvordan skillet mellom ødeleggende dop og helsebringende legemidler brytes ned - både i smafunnet og innenfor familiens vegger. (...) Jonathan Franzens styrke som forfatter er de fenomenale persontegningene av de fem medlemmene i familien Lambert. Franzen beskriver hendelser, tanker og følelser så tett at leseren ikke kommer unna, selv med et mer eller mindre innbilt hav i mellom.

Jeg vet ikke om jeg er enig. Disse historiene treffer ikke hjertet. Eller snarere: språket hans treffer ikke hjertet. Det er spennende fortellinger, men det blir for kjapt, for overflatisk. Ingen ord med ettertankens klang. Ikke litteratur som drøm, men som samfunnskritikk. Jeg tar meg i å tenke at det må være lettere å skrive en roman med fart, slik, raskt, snertent, vittig - enn en poetisk roman. Men det er kanskje urettferdig. Vi er forskjellige. Alt til sin tid, til sitt bruk. Som pageturner til ettertanke fungerer den godt. Jeg leser videre.

Verden behandler meg pent, jeg har ikke behov for å baksnakke.

Og hva skriver man da i en blogg eller avisspalte? Jeg tenker på dem som publiserer noe hver dag. Hvor tar de (dere?) det fra? Jeg setter meg foran tastaturet og er blank. Betyr det at jeg reflekterer mindre enn andre? At jeg gjør meg færre tanker? Eller bare at jeg ikke kommer på å formulere dem?

Når jeg først har tenkt på noe, synes jeg ofte det er slitsomt å skulle formulere det i tillegg – jeg er jo ferdig med tanken. Det er kanskje her mangelen på temaer oppstår. Jeg tenker, altså er jeg, og så ferdig med saken. Jeg har ikke behov for å fortelle om alt jeg tenker: om naboer, strømregninger, en mann på bussen. Ikke en gang om bøker jeg har lest, eller artikler, eller filmer jeg har sett. Ikke en gang om urettferdighet.

Det er bare når det virkelig smeller. Når jeg ikke kan sette meg ned. Når setninger surrer og snurrer i pannebrasken. Fra Cormac McCarthy. Toni Morrison. Sara Stridsberg (kan jeg nevne Knausgård i samme åndedrag?) Når jeg lar telefonen ringe og ikke tar den fordi den forstyrrer en følelse. Det er ikke et handlingsreferat jeg vil skrive da. Det er lukten av hav. Tidens tann. Tang og tare. Jeg kjenner det i hele kroppen: Brød skal eltes. Tråd skal spinnes. Hus skal males. Det er ingen hvile, det skal bygges, det skal leves. En larve som strekker seg mot sommerfuglen. En fugl som ønsker å lette.

Da ringer telefonen.
Gjør den ikke?
Jeg skal øve på: å løfte trivialitetene.

Men det er det store som løfter meg.

Litterære bekjentskaper

På et hjørne nede i gata mi ligger det et nytt, litt trendy arkitektkontor. Jeg liker å tenke på det som arkitektverdens Flamme forlag: tre unge gutter med hver sin lap-top rundt et bord, store vinduer, gule stoler og av og til en logrende hund. I begynnelsen kastet jeg et raskt, nysgjerrig blikk inn når jeg gikk forbi uten at de så meg. Men etter hvert ble jeg og han ene på hils: riktignok bare et høflig nikk. Han foran datamaskinen, jeg med skolesekk og joggesko, eller i blant med veske og høye hæler; hele tiden med en stadig voksende mage. Vi gikk over fra høflige nikk til nikk med et lite smil, sånn: Hei, sann, ja, der var du, ja. Så en dag kom jeg forbi med barnevogn. (Oi, nå er babyen født! Lurer på hvordan det gikk? Om det ble gutt eller jente?) I hvert fall smilte han, et stort hjertelig smil, og så løftet han hånden. Fra da av smilte vi ikke som to tilfeldige, litt tilbakeholdt, men som to bekjente, nesten venner.

Og jeg tenker på hvor mange måter det er å bli kjent på, og at man kan bli kjent uten å kjenne hverandre, uten å snakke og likevel vite en hel masse om hverandre. Jeg ser ham stadig med lap-topen, i blant alene, i blant med kolleger, av og til med den logrende hunden. Hva tegner han? Hva driver han med? Hva snakker han om i mobiltelefonen eller når gjengen henger i et hjørne av kontoret med en tekopp i hånden og hunden vimsende omkring?

Dette har muligens ikke noe på en litteratur-blogg å gjøre – men jeg tenker en del på dette med møter, og således også på litterære møter: hvordan de litterære personene i tekster møtes. (I Murakamis bøker, for eksempel, møter hovedpersonen ofte de merkeligste bipersoner, ikke nødvendigvis på en absurd måte, kanskje bare i en bakgate, men personen blir viktig for hele boka). Og også virkeligheten overgår i blant seg selv. Noen man treffer i en billettkø, blir bestemmende for en epoke av livet. Eller som jeg drømte om da jeg var yngre: å møte mannen i mitt liv på toget (det er liksom litt mindre romantisk å møtes på fest: men tenk, det går også an!).

En annen ting er at hvordan man møter en tekst eller en forfatter, kan være bestemmende for det litterære vennskapet – om man oppdaget boka selv eller fikk den anbefalt, om forfatteren er anerkjent eller ikke, om det er et bortgjemt navn eller en hype.

Har du stiftet noen nye litterære bekjentskaper i det siste – eller kanskje noen i virkeligheten?

(Foto: Rune Fjellvang, stjålet fra internett, http://www.jernbane.net/ukens_arkiv.asp)

Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset)

Torsdag 10. september:
Fortettet stemning. Skvalpende rødvinsglass. Salen er nesten full, og forfatterprominenser som Linn Ullmann, Per Petterson og Dag Solstad velter inn. Aslak Sira Myhre og Cathrine Sandnes skal lede kvelden. Paal Helge Hougen lese singelkuttet. Åsne Seierstad er der også, og flere forlagsfolk. Et par unge fjorårsdebutanter. Og så kommer Askildsen himself. Kvelden er hyllet i tunge gardiner, i fløyel, du merker det fordi alle er ekstra stille, ekstra varme, og fordi kveldens vert og vertinne nesten renner over. Kollektiv begeistring, kollektiv forventing. Noe utenom det vanlige.

Men for meg er det Per Petterson som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett ham før, og nå leser han en tekst til Askildsen om hva det første (litterære) møtet med ham betydde, og det er så vakkert, så ærlig, en så respektfull måte å hedre en æret kollega på. Det er stort å se ham stå der, på en helt annen måte enn å se Askildsen, fordi Pettersons tekster har truffet meg langt inn i benmargen og mye sterkere enn Askildsens.

Etterpå er det samtale mellom Sandnes, Ullmann og Solstad, og Solstad vrøvler særdeles møysommelig, som en sliten tenåring og kan ikke si noe særlig positivt: Jo, det er fint, sier han, - fint. De er kanskje litt uenige, sier han, osv, bla bla. Det er kanskje underholdende, han er kanskje morsom, men kunne han ikke gitt litt, det er tross alt en festkveld. Rosen sitter langt inne, og det blir opp til Ullmann å finne frem godordene og respekten, noe hun også gjør. Men dette innslaget er litt for langt, ingen tenker på Askildsens knapphetsideal: ikke noe mindre enn nødvendig, men heller ikke mer. Solstad snakker i hvert fall langsommere enn nødvendig.

Så er det samtale mellom Sandnes og Askildsen. Han er så varm og rolig der han sitter, han har en vakker stemme, skarrende, myke r’er. Han blir spurt om det han alltid blir spurt om:
Minimalisme, det at han skriver langsomt, at han skriver om problematiske familierelasjoner.

Askildsen sier han blir fly forbanna når noen kaller ham minimalist. Og hva er egentlig litterær minimalisme? Det finnes ikke, hevder Askildsen. Hva vil du heller bli kalt, da? spør Sandnes. Nyrealist, sier han, langsomt, stemmen klinger så vakkert. - Eller bare realist. Jeg bare gjengir virkeligheten slik den er, uten å dømme. Det er også derfor han skriver om problematiske familierelasjoner, for det er jo slik det er, sier han. Salen ler. Mannen på skrå foran meg likner veldig på Askildsen, det må være sønnen. Han ler også, han ser god ut. Og det å skrive langsomt, sier han, har reddet ham fra mange bommerter.

Men siden ingen har kuttet på kveldens innslag, er vi nå langt over tidsskjema. Endelig er det Askildsens tur. Han går til talerstolen og leser den novellen som heter ”En plutselig frigjørende tanke”. Den er lang. Men det blir stående applaus. Alle er enige om at dette var en super kveld, en fortettet kveld. Respekten når folk køer seg ut. Stillheten og ettertanken. Tomme rødvinsglass. Utenom det vanlige.

Vi går hjem i myk sensommerkveld og det er folk overalt og kanskje alle har hatt en fin kveld fordi det er en slags bonuskveld: en smak av sommer, av fest, av tidens kloke viser som vi bare kjenner av og til, men ikke helt forstår.

Pedro, Passolini og musikken

Passolini – den mystiske hovedpersonen i Pedro Carmona-Alvarez’ nye roman Rust – det klinger storhet av navnet, forgangenhet, som sirkus, kanskje. Og når jeg går ut av Litteraturhuset og inn i kvelden, og det regner, tett, vått, påtrengende, så klinger dette navnet i meg som et falmende ekko: Passolini, Passolini.

I går var det duket for samtale mellom Pedro CA og Kjartan Fløgstad og påfølgende konsertopplesning på Litteraturhuset. PCA, som tidligere har skrevet både dikt, essays og en roman, har nå utgitt det som av flere kritikere regnes som hans store gjennombrudd: romanen Rust. Romanen er på over 700 sider og handler både om et band fra Kolbotn på 80-tallet og dramatiske hendelser i Argentina mange år senere. Kritikerne, som roser romanen for språk, flyt, suggererende nostalgi, har også innvendt mot boken at den egentlig er to romaner i ett, to bøker med bare vage bånd mellom seg.

Det jeg liker best fra slike kvelder, er egentlig bare å være der. Jeg husker ofte ikke så mye av det som blir sagt. Det er enkelte replikker, enkelte folk, kanskje noen nye idéer, som kverner seg sammen i meg og som snurrer rundt mens jeg sitter og lytter og detter ut circa annenhver gang.

Fra salen husker jeg dette: Pedro og Kjartan foran det røde sceneteppet, trommesett og musikkintrumenter i blinkende juletrelys. Pedro har en stripete lue han hele tiden drar ned i pannen og opp igjen. De snakker om eksiltilværelsen, foreldregenerasjonen, den neste generasjon. Ulike former for nostalgi. På første rad sitter en gjeng hoiende chilenere som heier og klapper og gjemmer en flaske rødvin under stolsetene. Jeg tenker på dette med eksil, med nostalgien, det å aldri kunne vende tilbake, eller vende tilbake til noe som ikke lenger er. Om skrivingen sier han: det er bare å stå opp og sette seg ned og skrive på. Spise middag. Skrive videre. Og Kjartan spør hva han mener om kritikken, at han har skrevet to romaner og ikke én, og han svarer: ”Nei. Nei. Jeg kan ikke ta hensyn til det. Det er jo én roman, den ligger jo der”. (Han peker på bordet). Han argumenterer for lengde, at han alltid skriver langt, at kvantitet og kvalitet på et eller annet tidspunkt vil krysse. Salen ler. Jeg ler også. Jeg synes han er kul. Familien til Pedro sitter ved siden av oss, jeg skotter bort på dem innimellom for å se hvordan de reagerer på det sønnen forteller om boka, om skrivingen, om dem. Jeg kan ikke lese noe av ansiktene deres.

Etter pausen spiller Pedros band ”Moon Pedro and the Sinking Fish”. Det høyt og litt skranglete. Jeg er tørst. Babyen våkner. Musikken toner ut i et klingende bakgrunnsteppe, og Pedro tar boka og leser utdrag med myk, levende stemme. Jeg elsker arrangementer der tekst leses mot musikk, det tilfører en ekstra dimensjon, og tankene går andre steder, og babyen sparker, hun velter seg rundt, og jeg lurer på om det er en protest (slutt med den lyden! det bråker!), eller om hun kanskje tvert i mot liker det, at hun danser der inne, svinger seg rundt. Kanskje har jeg en liten dansefot i magen – en popsanger, en poet? Hva kommer du til å like, tenker jeg, musikk, bøker? Biler? Dyr, kanskje, data, eller matlaging? Alt som ligger foran henne, foran oss, som vi ikke vet hva er, mens Pedro leser og tankene flyr og gitaristen rocker og smiler til ham på keyboardet, noe hemmelig, noe bare de fikk med seg. Vage bilder flimrer over lerretet bak dem. Siste sang som er veldig fin. Babyen roer seg. Jeg drikker litt vann. Det gikk visst ikke så bra for Passolini.

Og når jeg kommer ut, er det høst på ordentlig, vått, rennende, uten et snev av tvil.

Mellom ordene

Nå finner jeg ikke den avisen lenger, men en gang i helgen leste jeg en artikkel om Jon Fosse i forbindelse med at han blir 50 år. Artikkelen var skrevet av Ingunn Økland, og hun hadde en nydelig passasje om hva som er så spesielt med Fosses språk. Jeg hadde tenkt å sitere det her, men nå må jeg ta det etter hodet: Noe om at han uttrykker de stemningene som ligger mellom ordene. Ikke det vi sier eller det vi gjør, men stemningene, atmosfæren - det som ikke kan sies, får han formidlet likevel.

Jeg tenker på det nå som ferien er over og man spør hverandre hvordan man har hatt det, hva man har gjort, hvor man har vært. Jeg føler alltid et visst ubehag ved disse spørsmålene fordi svarene bare blir en oppramsing. ”Jo, først var vi der, og så møtte vi dem, og så dro vi dit, og det var kjempefint”. Men det var jo ikke sånn sommeren var? Det var jo alt som skjedde disse stedene, inni oss. Hva jeg tenkte mens jeg ventet på toget. Måten vinden strøk meg over kinnet på. Hva som endret seg i meg da jeg snakket med ham eller henne.

Men jeg kan jo ikke fortelle om det, kan jeg?
(Jo, takk, i sommer har jeg utviklet meg veldig mye. Har tenkt mye på det å ha sitt eget rom og å sette grenser. Og relasjonen foreldre/besteforeldre/barn. Og den kvelden jeg gikk alene rundt i trondheim, og det regnet, og jeg kjente på friheten...).
Gleder meg til å lese noe av Fosse.

Bok-kribling

Bøker til jul! Men hvilken skal man velge?
Jeg har fått så mange fine bøker til jul, og nå lurer jeg på hvor jeg skal begynne. Skal jeg lese dem én og én, eller litt av hver, eller bare bla? foreløpig har jeg mest bare bladd: litt målrettet, litt på måfå, lest litt her og der. Men nå!
På leselista:

Langeland, Riley og Øybø: Amerikanske tilstander
John Ajvide Lindquist: La den rette komme inn
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
Soseki Natsume: I am a Cat

Er mest spent på forfatterintervjuene i Amerikanske tilstander, men helt klart sugen på skjønnlitteratur.
Og innimellom: Tur. Stearinlys. Julekaker

Kaffe og litteratur

Er det noen sammenheng mellom en egen kaffemaskin på kjøkkenet og god litteratur?

Vel, det er jo lov å håpe. At det finnes en kobling mellom kaffe og skriving, er i hvert fall sikkert. Myten om forfatteren og rødvin står sterkt. Men mange bøker har blitt til på kaffe og røyk. Og når en kjenner den første, mørkbrente smaken mot leppene, er det som om fingrene higer etter blyanten. Tørt papir. Eller pc'n.

En moderne verden. Men primale behov: en rus, et startskudd. Skrivekick.