Murakami: Mannen og myten

Det er to intervjuer i avisen i dag, Med Murakami. Murakami?? Mannen som aldri lar seg utspørre eller fotografere? Det er nesten så man kan bli skuffet. Men på den annen side, er det ikke ekstra nervepirrende å bla frem til riktig side? Intervju med Murakami?!

Og når jeg leser intervjuet i DN (som for øvrig er mye bedre enn det i Aftenposten, en merkelig tendens, men slik er det ofte, det vekker tanker som hva er det som gjør et intervju godt, og en intervjuer god), får jeg samme følelse som når jeg leser gode bøker: Man får lyst til å bli et bedre menneske selv. Og tanken slår meg: er det ikke det som gjør at man leser bøker? Jakten på denne følelsen. Følelsen av at man kan, at man vil? Jeg vil noe annet, jeg er eslet til noe større, en annen verden er mulig. Er det ikke?

Av alt som gjør Murakamis bøker gode, er det også nettopp dette: å, jeg vil jeg vil jeg vil, også skrive, også leve, også få det til, også gjøre noe annet eller mer.

Og avisene kan avsløre at Murakami har vært i OSLO i TO UKER uten å bli gjenkjent. Jeg ville nok ikke kjent ham igjen selv. Det er egentlig noe jeg liker veldig godt med ham. Men neste mandag skal jeg på litteraturhuset. Da får jeg se ham. Da vil det vise seg. Da vil han vise seg. Mannen. Myten. MurakAAAmi...

Murakami igjen

Jeg leser Murakami igjen. Trekkoppfuglen var blitt liggende påbegynt nederst i en bunke andre bøker. Nå er den fremme i lyset igjen. Det er deilig å være tilbake hos Murakami. Man suges inn. Han skriver forresten mye om det: om å suges inn, forsvinne, i et stummende mørke, i tomme rom. Nå har hovedpersonen akkurat klatret ned i en dyp, mørk (tom) brønn. Der sitter han og tenker etter. Jeg lurer på hvor han skal. Og samtidig tvinges vi hele tiden til å tenke på vårt eget liv: hvor er det vi skal, hvem er vi, hva er våre drømmer?

Hvis du ikke har lest Murakami før: begynn nå!
Hvis du har lest ham før, hvilken er din favoritt?

Jeg vet ikke om jeg klarer å velge - men øvert på lista står Norwegian Wood (som jeg leste først, og ofte liker jeg den boka jeg leste først, best, fordi det var der jeg ble kjent med forfatteren), Vest for solen, syd for grensen. Kafka på stranden kommer også langt opp. Og novellesamlingen Etter skjelvet - det var forresten gjennom en novelle herfra, trykket i Dagbladet sommeren 2004, at jeg traff på Murakami for første gang. Og jeg husker jeg tenkte: "dette er bra. Dette er ordentlig bra. han her må jeg lese mer av".

Nå er jeg altså tilbake hos trekkoppfuglen. Nærmere rapport bør følge.

Haruki løper

Haruki Murakami løper. En time hver dag. Minst.
Jeg er ikke så rent lite imponert. Dette er en mann som tar vare på helsa si. Og som tar skrivegjerningen sin seriøst. Jeg sluker den nye boka hans, om løping og det å skrive, like rått som romanene hans. Jeg er ikke så rent lite nysgjerrig på denne mannen. Jeg er (noe jeg svært sjelden er): fan.

Torsdag forrige uke var det et arrangement om ham på litteraturhuset. Frode Grytten holdt et fanstastisk foredrag. Jeg plukker med meg den utrolig viktige erfaringen han formidler: behovet for musikk til ord. En times foredrag kan være hardt for øre&intellekt. Med en gang du legger musikk i bakgrunnen, endres opplevelsen. Grytten hadde valgt ut musikk av en japansk komponist (Sakamoto?) som lå under det som må kunne kalles en blanding av foredrag og poesi.

La oss sette oss inn i en blå Toyata, seier han.
I bakgrunnen blinker musikken.
I forgrunnen blinker Tokyo:
trafikklysene, høyblokkene,
japanerne.
Ved rattet sitter Murakami, og hvem vil vel ikke følge ham?

Jeg vil følge Murakami til den innerste døren,
til sauemannens sjakt,
til en jazzbar der tonic flyter
vodka og whiskey
avskårne ører
nakne neser

Jeg vil følge Murakami

Til frosken
Til Rolf Jacobsen
Et annet sted