Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset)

Torsdag 10. september:
Fortettet stemning. Skvalpende rødvinsglass. Salen er nesten full, og forfatterprominenser som Linn Ullmann, Per Petterson og Dag Solstad velter inn. Aslak Sira Myhre og Cathrine Sandnes skal lede kvelden. Paal Helge Hougen lese singelkuttet. Åsne Seierstad er der også, og flere forlagsfolk. Et par unge fjorårsdebutanter. Og så kommer Askildsen himself. Kvelden er hyllet i tunge gardiner, i fløyel, du merker det fordi alle er ekstra stille, ekstra varme, og fordi kveldens vert og vertinne nesten renner over. Kollektiv begeistring, kollektiv forventing. Noe utenom det vanlige.

Men for meg er det Per Petterson som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett ham før, og nå leser han en tekst til Askildsen om hva det første (litterære) møtet med ham betydde, og det er så vakkert, så ærlig, en så respektfull måte å hedre en æret kollega på. Det er stort å se ham stå der, på en helt annen måte enn å se Askildsen, fordi Pettersons tekster har truffet meg langt inn i benmargen og mye sterkere enn Askildsens.

Etterpå er det samtale mellom Sandnes, Ullmann og Solstad, og Solstad vrøvler særdeles møysommelig, som en sliten tenåring og kan ikke si noe særlig positivt: Jo, det er fint, sier han, - fint. De er kanskje litt uenige, sier han, osv, bla bla. Det er kanskje underholdende, han er kanskje morsom, men kunne han ikke gitt litt, det er tross alt en festkveld. Rosen sitter langt inne, og det blir opp til Ullmann å finne frem godordene og respekten, noe hun også gjør. Men dette innslaget er litt for langt, ingen tenker på Askildsens knapphetsideal: ikke noe mindre enn nødvendig, men heller ikke mer. Solstad snakker i hvert fall langsommere enn nødvendig.

Så er det samtale mellom Sandnes og Askildsen. Han er så varm og rolig der han sitter, han har en vakker stemme, skarrende, myke r’er. Han blir spurt om det han alltid blir spurt om:
Minimalisme, det at han skriver langsomt, at han skriver om problematiske familierelasjoner.

Askildsen sier han blir fly forbanna når noen kaller ham minimalist. Og hva er egentlig litterær minimalisme? Det finnes ikke, hevder Askildsen. Hva vil du heller bli kalt, da? spør Sandnes. Nyrealist, sier han, langsomt, stemmen klinger så vakkert. - Eller bare realist. Jeg bare gjengir virkeligheten slik den er, uten å dømme. Det er også derfor han skriver om problematiske familierelasjoner, for det er jo slik det er, sier han. Salen ler. Mannen på skrå foran meg likner veldig på Askildsen, det må være sønnen. Han ler også, han ser god ut. Og det å skrive langsomt, sier han, har reddet ham fra mange bommerter.

Men siden ingen har kuttet på kveldens innslag, er vi nå langt over tidsskjema. Endelig er det Askildsens tur. Han går til talerstolen og leser den novellen som heter ”En plutselig frigjørende tanke”. Den er lang. Men det blir stående applaus. Alle er enige om at dette var en super kveld, en fortettet kveld. Respekten når folk køer seg ut. Stillheten og ettertanken. Tomme rødvinsglass. Utenom det vanlige.

Vi går hjem i myk sensommerkveld og det er folk overalt og kanskje alle har hatt en fin kveld fordi det er en slags bonuskveld: en smak av sommer, av fest, av tidens kloke viser som vi bare kjenner av og til, men ikke helt forstår.

Pedro, Passolini og musikken

Passolini – den mystiske hovedpersonen i Pedro Carmona-Alvarez’ nye roman Rust – det klinger storhet av navnet, forgangenhet, som sirkus, kanskje. Og når jeg går ut av Litteraturhuset og inn i kvelden, og det regner, tett, vått, påtrengende, så klinger dette navnet i meg som et falmende ekko: Passolini, Passolini.

I går var det duket for samtale mellom Pedro CA og Kjartan Fløgstad og påfølgende konsertopplesning på Litteraturhuset. PCA, som tidligere har skrevet både dikt, essays og en roman, har nå utgitt det som av flere kritikere regnes som hans store gjennombrudd: romanen Rust. Romanen er på over 700 sider og handler både om et band fra Kolbotn på 80-tallet og dramatiske hendelser i Argentina mange år senere. Kritikerne, som roser romanen for språk, flyt, suggererende nostalgi, har også innvendt mot boken at den egentlig er to romaner i ett, to bøker med bare vage bånd mellom seg.

Det jeg liker best fra slike kvelder, er egentlig bare å være der. Jeg husker ofte ikke så mye av det som blir sagt. Det er enkelte replikker, enkelte folk, kanskje noen nye idéer, som kverner seg sammen i meg og som snurrer rundt mens jeg sitter og lytter og detter ut circa annenhver gang.

Fra salen husker jeg dette: Pedro og Kjartan foran det røde sceneteppet, trommesett og musikkintrumenter i blinkende juletrelys. Pedro har en stripete lue han hele tiden drar ned i pannen og opp igjen. De snakker om eksiltilværelsen, foreldregenerasjonen, den neste generasjon. Ulike former for nostalgi. På første rad sitter en gjeng hoiende chilenere som heier og klapper og gjemmer en flaske rødvin under stolsetene. Jeg tenker på dette med eksil, med nostalgien, det å aldri kunne vende tilbake, eller vende tilbake til noe som ikke lenger er. Om skrivingen sier han: det er bare å stå opp og sette seg ned og skrive på. Spise middag. Skrive videre. Og Kjartan spør hva han mener om kritikken, at han har skrevet to romaner og ikke én, og han svarer: ”Nei. Nei. Jeg kan ikke ta hensyn til det. Det er jo én roman, den ligger jo der”. (Han peker på bordet). Han argumenterer for lengde, at han alltid skriver langt, at kvantitet og kvalitet på et eller annet tidspunkt vil krysse. Salen ler. Jeg ler også. Jeg synes han er kul. Familien til Pedro sitter ved siden av oss, jeg skotter bort på dem innimellom for å se hvordan de reagerer på det sønnen forteller om boka, om skrivingen, om dem. Jeg kan ikke lese noe av ansiktene deres.

Etter pausen spiller Pedros band ”Moon Pedro and the Sinking Fish”. Det høyt og litt skranglete. Jeg er tørst. Babyen våkner. Musikken toner ut i et klingende bakgrunnsteppe, og Pedro tar boka og leser utdrag med myk, levende stemme. Jeg elsker arrangementer der tekst leses mot musikk, det tilfører en ekstra dimensjon, og tankene går andre steder, og babyen sparker, hun velter seg rundt, og jeg lurer på om det er en protest (slutt med den lyden! det bråker!), eller om hun kanskje tvert i mot liker det, at hun danser der inne, svinger seg rundt. Kanskje har jeg en liten dansefot i magen – en popsanger, en poet? Hva kommer du til å like, tenker jeg, musikk, bøker? Biler? Dyr, kanskje, data, eller matlaging? Alt som ligger foran henne, foran oss, som vi ikke vet hva er, mens Pedro leser og tankene flyr og gitaristen rocker og smiler til ham på keyboardet, noe hemmelig, noe bare de fikk med seg. Vage bilder flimrer over lerretet bak dem. Siste sang som er veldig fin. Babyen roer seg. Jeg drikker litt vann. Det gikk visst ikke så bra for Passolini.

Og når jeg kommer ut, er det høst på ordentlig, vått, rennende, uten et snev av tvil.

Haruki løper

Haruki Murakami løper. En time hver dag. Minst.
Jeg er ikke så rent lite imponert. Dette er en mann som tar vare på helsa si. Og som tar skrivegjerningen sin seriøst. Jeg sluker den nye boka hans, om løping og det å skrive, like rått som romanene hans. Jeg er ikke så rent lite nysgjerrig på denne mannen. Jeg er (noe jeg svært sjelden er): fan.

Torsdag forrige uke var det et arrangement om ham på litteraturhuset. Frode Grytten holdt et fanstastisk foredrag. Jeg plukker med meg den utrolig viktige erfaringen han formidler: behovet for musikk til ord. En times foredrag kan være hardt for øre&intellekt. Med en gang du legger musikk i bakgrunnen, endres opplevelsen. Grytten hadde valgt ut musikk av en japansk komponist (Sakamoto?) som lå under det som må kunne kalles en blanding av foredrag og poesi.

La oss sette oss inn i en blå Toyata, seier han.
I bakgrunnen blinker musikken.
I forgrunnen blinker Tokyo:
trafikklysene, høyblokkene,
japanerne.
Ved rattet sitter Murakami, og hvem vil vel ikke følge ham?

Jeg vil følge Murakami til den innerste døren,
til sauemannens sjakt,
til en jazzbar der tonic flyter
vodka og whiskey
avskårne ører
nakne neser

Jeg vil følge Murakami

Til frosken
Til Rolf Jacobsen
Et annet sted