Det snør!

Ute snør det. Store, hvite filler. Mørke. Lys. Det er kveld. Og hver gang det snør, får jeg lys til å skrike ut: Det snør! Det snør! Og enten løpe ut og base i snøen, eller gå på ski, eller bare stå ved vinduet og se og se. Men enda bedre, kanskje: Jeg får en usannsynlig trang til å skrive.

Hva skyldes det, mon tro? Andre som har det slik? Jeg kan få det slik av regn også, hvis det fossregner, hvis det regner lenge. Og kanskje av vinden også, eller mye sol. Ekstremvær, på en måte: alt annet enn det vanlige intet. Men ingenting som snø. Det hvite teppet. Verden forvandlet. Og så forvandles kanskje vi også?

Den draumen

Men ...






... er det ikke fortsatt nytt, dette året?
Er ikke hele januar en ny start?
Jeg trenger denne følelsen av håp.
At det går an - at vi kan gli inn på den vågen.
At hele januar er blanke ark, at himmelen har denne mørke blåfargen i skumringen.

Tiden er en lomme som vider seg ut.

Jeg løper fordi det er noe jeg vil.

Jobb, verden

Det er nyttår, nytt år, kalde kuldegrader og ny vei til jobb. Jeg kjenner den gamle kriblingen av å være underveis: noe nytt er i gjære, ikke bare fordi har begynt i ny jobb, men fordi den ligger et annet sted i byen. Bussen om morgenen, eller banen, nye stier, veier, trapper. Det lukter kaffe. Eksos. Sultne blikk i bussens vindusruter. Byen som ruller med en annen takt, og alle fjesene, fjesene som dukker opp bak aviser og gatehjørner, lyktestolper, vinterfrakker. Kaffebegre. Skilt. Den kalde lukten av eksamen i morgenens svarte mørke. Det knitrer mot bar asfalt. Det er mine skritt.

Blanke ark

Så ligger det nye året der foran oss - blankt, blått, med ubrukte dager og drømmenes magi. Og kanskje burde uttrykket "blanke ark" være en klisjé? Men hva er vel bedre for en forfatter (-spire/skriver/skribent) enn å starte på en ny skriveblokk, ark som roper etter ord, mulighetenes åpne vidder?

Jeg likte det Saabye Christensen sa her forleden om klisjéer: vi trenger klisjéene. "De inneholder alltid en sannhet. [...] Da handler det om å finne nye måter å fortelle sannheten på" (Magasinet 27. des. 2008).

Derfor holder jeg meg til de blanke arkene. La oss bare håpe at de snart blir fylt. At jeg klarer det.

Bok-kribling

Bøker til jul! Men hvilken skal man velge?
Jeg har fått så mange fine bøker til jul, og nå lurer jeg på hvor jeg skal begynne. Skal jeg lese dem én og én, eller litt av hver, eller bare bla? foreløpig har jeg mest bare bladd: litt målrettet, litt på måfå, lest litt her og der. Men nå!
På leselista:

Langeland, Riley og Øybø: Amerikanske tilstander
John Ajvide Lindquist: La den rette komme inn
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
Soseki Natsume: I am a Cat

Er mest spent på forfatterintervjuene i Amerikanske tilstander, men helt klart sugen på skjønnlitteratur.
Og innimellom: Tur. Stearinlys. Julekaker

Innenfor - utenfor

Jeg så et intervju på svensk TV med årets nobelprisvinner i litteratur - jean marie gustave le clèzio -. Han sa noe interessant om det å delta i verden. Han sa at han som liten hadde sittet inne og sett de andre leke utenfor. Og på en måte hadde han lyst til å gå ut og bli med. Med på en annen måte hadde han lyst til å bli inne og se på dem. allerede tidlig hadde han skjønt at han var en sånn som heller ville sitte inne og drømme om det, enn å delta i verden. Derfor kunne han skrive bøker.

Jeg synes det var fint sagt.

og jeg lurer på om det er slik det er: at man enten er en som deltar, eller en som bare ser? jeg kjenner i hvert fall ofte konflikten i meg selv. Hvorfor vil man for eksempel heller være inne og lese enn å dra på fest? Heller lese eller skrive enn å være med, så og si? (Er det det som er spørsmålet?) Det er jo flere forfattere som sier at det å skrive er et valg, og at mye må velges bort. Noen som kjenner seg igjen?

Kvinner og publisering

Fakta: Kvinner i det akademiske miljø publiserer mindre enn menn. Fakta: Kvinner publiserer i mindre prestisjetunge tidsskrifter enn menn. Hvorfor er det slik, og kan/bør man gjøre noe med det? Henger det sammen med at kvinner gjemmer seg bort mens menn "guts'er"?

Flere fakta: Kvinner bruker mer tid på veiledning og undervisning enn menn. De bruker også mer tid på å samtale med studenter, og de tar på seg flere verv. Dette belyser saken fra en annen side. Bør kvinner ta seg mindre av studentene? Bør menn begynne å bry seg mer? Er det viktigere å publisere enn å kommunisere? Spørsmålet blir om det bør gjøres noe med dette på systemnivå, eller om det er opp til den enkelte å prioritere. For det det koker ned til, er at det er et spørsmål om prioritering.

Jeg var på seminar med disse temaene i fokus i går. Det var foredrag og også en interaktiv workshop ledet av canadiske Abby Day. Det var både tankevekkende, hyggelig og nyttig.

Day poengterte nettopp dette med fokus: Det å publisere er et valg. Det å få til noe, er å sette av tid til det. Men ikke bare det: På den avsatte tiden må man være fokusert. Intenst konsentrert. Slik trenger du bare 15 minutter på noe som ellers kunne tatt fire timer.

Day kom også med konkrete tips til arbeidsstrategier. Formuler tema for deg selv: hva skal du skrive om. hvem skriver du for? hvorfor? hvilken forskjell utgjør det? Når du har formulert dette, kan du begynne å skrive. Avslutningsvis sier hun:

• Det er ikke et spørsmål om tid, men om fokus.
• Støtt hverandre.
• Fortsett å forsøke!

Kaffe og litteratur

Er det noen sammenheng mellom en egen kaffemaskin på kjøkkenet og god litteratur?

Vel, det er jo lov å håpe. At det finnes en kobling mellom kaffe og skriving, er i hvert fall sikkert. Myten om forfatteren og rødvin står sterkt. Men mange bøker har blitt til på kaffe og røyk. Og når en kjenner den første, mørkbrente smaken mot leppene, er det som om fingrene higer etter blyanten. Tørt papir. Eller pc'n.

En moderne verden. Men primale behov: en rus, et startskudd. Skrivekick.

Harens år av Arto Paasilinna

Harens år (1975) er en riktig lekkerbisken av en bok - og til stor latter og hygge! Man humrer seg praktisk talt gjennom kapitlene fra første til siste side. Boka handler om journalisten Vatanen som har fått nok av alt og alle, og som etter en krangel på et jobboppdrag forlater både fotografen i bilen, kona hjemme, jobben i byen - og stikker til skogs med en liten hare. Harepusen blir en trofast følgesvenn som man blir glad i fra første stund. Vatanen gir simpelthen blaffen i sitt gamle liv og begynner en blanding av landstrykertilværelse og skogsliv. Han tar seg strøjobber her og der og havner i de festligste lag og problemer - som når han møter en krigsgarnison i tjukkeste finskeskogen, eller når han skal redde en ku(?) fra skogsbrann. Kona og sjefen lurer i bakgrunnen, men Vatanen kommer seg unna det meste. Bare harepusen får være med. Boka er skrevet i et enkelt språk (eller er det så enkelt?), noe som på sett og vis forsterker komikken.

En sterk følelse vokser frem om at Erlend Loe må ha lest denne boka før han skrev om mannen som dro hjemmefra til fordel for elgkalven Bongo...

Les den du også!

Veien. McCarthy

Jeg leser Veien av Cormac McCarthy. Den er bare HELT. FANTASTISK. Den ubeskrivelige råheten. Nakenheten til beinet. Sulten. Fortvilelsen. Han beskriver verden etter en katastrofe vi aldri har opplevd og forhåpentlig aldri vil se. Verden ligger øde i aske og isnende vinder, og alt som finnes er veien, sulten, håpet. Om å finne mat. Om å komme frem. Til noe. Rundt omkring finnes bander av omstreifende, skruppelløse overlevende på jakt etter mat. Man vet aldri hvor de er. Man vet aldri om de kommer. Om man blir oppdaget. Hvor lenge det er til. Være i bevegelse, alltid.

De sover mot marken i snø og kulde omhyllet av skitne pledd. De går i snø, i sludd, i regn. Utmagret til skinnet. Svarte av sot. Sekken med det nødvendigste. Om de er heldige, noen råtne epler. Farens blikk på gutten når han sover. Farens kjærlighet til gutten. Alltid.

Jeg leser denne boken nå og den er ikke til å legge fra seg. Jeg bærer den i meg når jeg spiser, dusjer, sover. Jeg skal på jobb, og alt jeg vil er å lese. Les. denne. boken. nå!

Underveis

Du hører deg selv gjennom gangene
Klakkende hæler mot marmor
vesken på skrå
fremmedes parfyme
latter
de andre

men du går
skrittene som følger deg
eller er det du
som følger

flyplassens rytme

et sus i ørene:
svimmel
svimmel

en gang å komme frem

Frokost på Tiffany

for en fantastisk bok! her og nå bestemmer jeg meg for at jeg må lese den en gang til, og siden skrive et innlegg om den. for hva er det med ham? Og hva er det med miss Holy Golightly?