God påske!

Det har vært lav aktivitet her inne fra min side. Sånn er det i blant. Og nå er det påske!


Jeg skal på en høyde i skogen, utsikt over dalen, stille natt. Fuglesang om morgenen. Knitrende ovn. Det lukter møllkuler i gangen, ved i hytta, nytrukket kaffe. Endelig kanskje tid for bøker. Og ellers er det bare ferie, ferie, ferie. God påske, alle sammen!

Billie Holiday en gang til

Er ikke bildet under utrolig vakkert? Jeg kan liksom ikke se meg mett på det. Det er noe der. Det er noe med henne. Damen, øynene, stemmen. Og blomsten, kanskje. Tenk å kunne gå sånn!

Her kan du høre henne.

Hvem ville du møtt?

På en av de siste sidene i Dagbladet er det en spalte som heter "Mine favoritter", der en kulturpersonlighet blir intervjuet med kjappe spørsmål om bla. bøker, filmer og plater de vil anbefale, eller hva de ville gjort en dag som kulturminister. Et av spørsmålene er også: Hvilken internasjonal stjerne ville du spist middag med? Av en eller annen grunn synes jeg dette er et av de mest interessante spørsmålene å høre svaret på - her dukker en bråte mer eller mindre spennende personligheter opp.

Og jeg prøver da alltid å tenke hvem jeg ville svart, hvis jeg kunne velge fritt - helt uavhengig av om de ville vært interessert i å møte meg (det burde de jo strengt tatt vært!) Og den første jeg kommer på, som jeg så utrolig gjerne skulle møtt, eller i hvert fall, om ikke annet, sett (eller hørt), er Billie Holiday. Jazz-sangerinnen. Body and soul. Svart svette. Glitter. Jeg ville sittet på hjørnet av bordet og sett på henne og hilst med et svakt "hi, how are you", og, og så..? Var hun pratsom? Ville hun vært interessert? Ville vi snakket sammen?

Den andre jeg gjerne skulle møtt, og som lever, er Toni Morrison - nobelprisvinnende forfatter med store afrofletter og uforliknelig, rytmiske bøker. Til henne hadde jeg hatt masse spørsmål. Om bøker. Om skriving. Om USA. For henne hadde jeg ikke vært så redd (jeg vet ikke hva det er med Billie - kanskje all smerten hun opplevde, det at hun kunne bli så sint og bare gå). Så jeg følte meg rett og slett litt "kuppet" da jeg i går kunne lese at gårsdagens intervjuobjekt Britt Andersen (Hamsun-forsker) valgte nettopp henne - min stjerne - som sin middagskjendis, med følgende begrunnelse: "Hennes forfatterskap er unikt. Jeg ville ha snakket med henne om den rytmiske prosaen og det store taps- og kjærlighetsprosjektet i det å skrive svarte amerikaneres historie". Vel. Kanskje jeg kunne blitt med. Dinner for three...

Hvem ville du ha valgt?

Drömfakulteten

Lørdag morgen. Blekt lys gjennom vindusgløtten. Det svarte blå på vei mot dag. Jeg sitter ved kjøkkenbordet. Tenker. Skriver. Drikker te. Og så har jeg funnet frem "Drömfakulteten" av Sara Stridsberg. En lekker rosa liten pocketbok jeg har hatt liggende lenge. Har begynt på den flere ganger og aldri kommet videre enn de første sidene fordi det var så poetisk. Jeg ble hengende i de overraskende vakre strukturene og bildene (jeg visste jo ikke hva jeg gikk til):

"Och om du inte måste dö så är du Valerie i silverkappan igen och Valerie med manuskript och teoretiska tegelstenar i handväskan. Och om du inte måste dö nu så skimrar doktorshatten fortfarande i horisonten. Och det är den tiden igjen, fyrtiotal, femtiotal, sextiotal, Ventor, Maryland, New York och vissheten i dig: författaren forskaren jag".

Jeg leser videre.

T. M. Blatt

det er alt dette:
det er vinden mellom bygningene
det er de blafrende bladene i parken
det er de fjerne bønneropene,
trikkeskinnene gjennom gatene -
det er folk, møter, det er ord
det er broer mellom alle med lunger
det er regnet når det faller
mot fuktige fortau, dryppende takrenner,
en åpen port inn til en mørk bakgård
til en kald oppgang, en fremmed leilighet
til bokreoler og et gammelt biljardbord
til noe du kaller hjem
til en ukjent datter, et annet liv -
jeg går mot oktober eller november
og det er alt dette
og hvordan jeg rabler ned ordene
mumler og tenker: hva var det?
er-det-her-du-bor?
rable over ord, falle om
og bli liggende på gulvet,
vinteren hadde kommet
over natten

Overalt bor det folk, Thomas Marco Blatt

Å måke "snø"

Ute laver det ned, tett, hvitt, en annen virkelighet over den gamle.

Et sted der ute ligger teksten min, og jeg tenker at det handler om å måke den frem. Store, seige tak. Det er det som gjenstår: gyve løs. Det er dette det handler om: gjøre det.

Forfatterkollektiv

Kjære alle forfattere, skribenter, poeter, drømmere: hør på dette! I siste utgave av den tyske podcasten "Bücherwelt" (Deutsche Welles Litteraturprogram) fortelles det om et "nytt, hipt fenomen" blant forfattere, unge skribenter "som vil prøve noe annet". For å utfordre myten om den ensomme, tilbaketrukne eremitt-forfatter har åtte skrivende hoder gått sammen om å leie en leilighet i Prenzlauer Berg (et slags Berlins svar på Grünerløkka, bare mer kosmoplitisk, selvsagt), og startet et forfatterkontor, der alle har sitt eget rom, men hvor de sammen har et fellesskap.

Og jeg satt på bussen på vei til jobb og hørte dette og tenkte Åh! Så fint å ha et slikt sted, en jobb å gå til, en egen skrivestue, og samtidig kolleger. "Vi har alle en egen leilighet", fortalte en av dem, "slik at hvis vi trenger absolutt ro en periode, kan vi holde oss hjemme". "De er ikke bare kollegene mine, men venner", sa en annen. "Til sammen har vi et større nettverk enn alene, alle kjenner noen i bransjen, og vi hjelper hverandre". Lesing av de andres tekster/utdrag, er en selvfølge i det daglige.

Vi har alle forskjellige metoder og behov, vi som skriver. Felles for mange er vel at de trenger å være i fred, sitte et sted alene og ikke bli forstyrret. Jeg er en slik en. Men samtidig tenker jeg, hvis jeg hadde vært så heldig en gang å klare å ta det valget, å skrive på fulltid, altså, så tenker jeg at det hadde vært utrolig inspirerende å ha et sted å dra (slik at man kommer seg ut om morgenen, slik at noen spør om man har sovet godt, slik at det lukter kaffe når du kommer), og at det er et miljø der man sammen drar et lass, motiverer hverandre, oppmuntrer når det trengs - der kanskje andre har kommet lenger og har gode tips. Der man kan ha opplesninger eller litterære arrangementer og dele lesererfaringer, og der noen kan lese tekstutdrag med kritiske briller hvis man skulle ønske det.

Jeg synes det er deilig å tenke på. Ikke et åpent kontorlandskap, men et eget rom med dør. et sted å være alene. Et sted å møtes. Men fremfor alt, selvsagt: skrive.

Hjelp!

Jeg trenger hjelp, raskt: er det noen som har peiling på god, spennende, morsom ungdomslitteratur? Jeg jobber med elever med adferds- og konsentrasjonsproblemer, og vi ønsker å lokke dem inn i litteraturens verden - både ved høytlesing og kanskje egenlesing etter hvert. Men de trenger noe som fenger fra første ord. Tre gutter, tretten år. Gjerne korte bøker. Gjerne litt tøft språk (det må være bokmål - sorry). (Harry potter-filmene har de sett, så jeg vet ikke om bøkene får dem til å ville sette seg ned).

video

Det snør!

Ute snør det. Store, hvite filler. Mørke. Lys. Det er kveld. Og hver gang det snør, får jeg lys til å skrike ut: Det snør! Det snør! Og enten løpe ut og base i snøen, eller gå på ski, eller bare stå ved vinduet og se og se. Men enda bedre, kanskje: Jeg får en usannsynlig trang til å skrive.

Hva skyldes det, mon tro? Andre som har det slik? Jeg kan få det slik av regn også, hvis det fossregner, hvis det regner lenge. Og kanskje av vinden også, eller mye sol. Ekstremvær, på en måte: alt annet enn det vanlige intet. Men ingenting som snø. Det hvite teppet. Verden forvandlet. Og så forvandles kanskje vi også?

Den draumen

Men ...






... er det ikke fortsatt nytt, dette året?
Er ikke hele januar en ny start?
Jeg trenger denne følelsen av håp.
At det går an - at vi kan gli inn på den vågen.
At hele januar er blanke ark, at himmelen har denne mørke blåfargen i skumringen.

Tiden er en lomme som vider seg ut.

Jeg løper fordi det er noe jeg vil.

Jobb, verden

Det er nyttår, nytt år, kalde kuldegrader og ny vei til jobb. Jeg kjenner den gamle kriblingen av å være underveis: noe nytt er i gjære, ikke bare fordi har begynt i ny jobb, men fordi den ligger et annet sted i byen. Bussen om morgenen, eller banen, nye stier, veier, trapper. Det lukter kaffe. Eksos. Sultne blikk i bussens vindusruter. Byen som ruller med en annen takt, og alle fjesene, fjesene som dukker opp bak aviser og gatehjørner, lyktestolper, vinterfrakker. Kaffebegre. Skilt. Den kalde lukten av eksamen i morgenens svarte mørke. Det knitrer mot bar asfalt. Det er mine skritt.

Blanke ark

Så ligger det nye året der foran oss - blankt, blått, med ubrukte dager og drømmenes magi. Og kanskje burde uttrykket "blanke ark" være en klisjé? Men hva er vel bedre for en forfatter (-spire/skriver/skribent) enn å starte på en ny skriveblokk, ark som roper etter ord, mulighetenes åpne vidder?

Jeg likte det Saabye Christensen sa her forleden om klisjéer: vi trenger klisjéene. "De inneholder alltid en sannhet. [...] Da handler det om å finne nye måter å fortelle sannheten på" (Magasinet 27. des. 2008).

Derfor holder jeg meg til de blanke arkene. La oss bare håpe at de snart blir fylt. At jeg klarer det.