Vi må snakke sammen

Det er rart med bloggverden. Plutselig har man fått mange nye venner som man ikke aner hvem er. Eller – man aner det gjennom teksten, og det er det som er så spesielt, at man kan like noen bare gjennom det de skriver, uten å vite hvordan snakker, hvordan de smiler…

Og sånn ble jeg kjent med Monica (Isakstuen Stavlund), som jeg ikke kjenner, men liker, og nå står jeg med et flunkende ferskt eksemplar av boka hennes i hånden, Avstand² – fra selveste Tiden. Omslaget er nydelig, mye vakrere i virkeligheten enn gjengitt her. Antikke blomster med hvite, vage familieportretter over. Glatt, matt. Alt jeg har lest om boken til nå, gjør at den frister. Den handler om noe viktig: Avstand mellom oss. For hvor godt går det an å kjenne et annet menneske? Dette spørsmålet har jeg hatt med meg så lenge jeg kan huske. Hvor godt kan vi kjenne noen andre? Men enda viktigere: Hvor godt kan vi kjenne oss selv?

Tiden skriver dette om boka: ”Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag. Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?”

Det blir litt spesielt å lese denne boka. Jeg har nemlig fulgt den fra (slutt)prosess til produkt gjennom Monicas blogg. Det er utrolig inspirerende å se at det faktisk går an. At det ligger hardt arbeid bak. At hun holdt ut – og nådde frem. Nå har jeg smuglest de første sidene, og det er drivende, språket river deg med, stramt, presist. For ikke å snakke om et spennende plot!
Jeg gleder meg til å lese resten.
Gratulerer, Monica! Tenk - nå finnes boka!
Dere andre: løp og kjøp!

Mellom ordene

Nå finner jeg ikke den avisen lenger, men en gang i helgen leste jeg en artikkel om Jon Fosse i forbindelse med at han blir 50 år. Artikkelen var skrevet av Ingunn Økland, og hun hadde en nydelig passasje om hva som er så spesielt med Fosses språk. Jeg hadde tenkt å sitere det her, men nå må jeg ta det etter hodet: Noe om at han uttrykker de stemningene som ligger mellom ordene. Ikke det vi sier eller det vi gjør, men stemningene, atmosfæren - det som ikke kan sies, får han formidlet likevel.

Jeg tenker på det nå som ferien er over og man spør hverandre hvordan man har hatt det, hva man har gjort, hvor man har vært. Jeg føler alltid et visst ubehag ved disse spørsmålene fordi svarene bare blir en oppramsing. ”Jo, først var vi der, og så møtte vi dem, og så dro vi dit, og det var kjempefint”. Men det var jo ikke sånn sommeren var? Det var jo alt som skjedde disse stedene, inni oss. Hva jeg tenkte mens jeg ventet på toget. Måten vinden strøk meg over kinnet på. Hva som endret seg i meg da jeg snakket med ham eller henne.

Men jeg kan jo ikke fortelle om det, kan jeg?
(Jo, takk, i sommer har jeg utviklet meg veldig mye. Har tenkt mye på det å ha sitt eget rom og å sette grenser. Og relasjonen foreldre/besteforeldre/barn. Og den kvelden jeg gikk alene rundt i trondheim, og det regnet, og jeg kjente på friheten...).
Gleder meg til å lese noe av Fosse.

Et nytt år på trappene

I dag er det første skoledag! Jeg kjenner alltid en uro i kroppen disse solskarpe dagene på høsten – da året liksom starter på nytt. Etter mange år som student eller i nye jobber er jeg liksom vant til å begynne med noe nytt om høsten. Jeg kjenner en liten lengt nå også, etter å skulle begynne på noe, et nytt kurs, benke seg til og starte på ny. Men i år blir det ikke noen nye kurs på meg (tvert i mot, jeg har lovt meg selv å holde meg unna dobbeltarbeid nå).

Jeg kommer til å savne det. Men kanskje jeg stikker en tur opp på Blindern en dag og kjøper meg noen nye penner. (For egentlig er det kanskje det det handler om? Å vandre rundt under høy himmel blant mange mennesker og kjøpe nye blyanter og blanke ark – en bok, kan hende – og drømme om alt som kan skje…)

Dessuten går jeg jo mitt livs mest spennende høst i møte.
Jeg vet ingenting om hvordan det blir.
Jeg klapper meg på magen og venter.

Vinduets barn

Vinduet er ute med nytt nummer – denne gangen viet barnebøker og barnelitteratur, med løfte om at det ikke skal komme flere slike spesialnumre, men at barne- og ungdomslitteratur fra nå skal bli integrert i de vanlige utgavene. Fordi den er viktig. Fordi den kan være like stor og poetisk som den ”voksne” litteraturen. Og hva er egentlig god litteratur?

Vinduet skal ha applaus for dette nummeret, som helt fra forsiden frister med kreative bilder og fristende, fargerike sider. Redaktør Audun Vinger har bevisst gått inn for en ny lay-out i sin redaktør-gjerning, noe som etter min mening løfter magasinet flere hakk og gjør det både lettere, morsommere og mer inspirerende å lese. (Jeg liker glansede magasiner. Jeg liker farger. Og fremfor alt liker jeg at det likevel er seriøst (som om det behøvde å være en motsetning) – men samtidig uhøytidlig).

Jeg har ikke rukket å lese hele bladet ennå. Jeg liker egentlig best å lese mens jeg fortsatt er sulten. Det er for eksempel et interessant intervju med lederne for Norsk Barnebokinstitutt – om hva god barnelitteratur er, hvorfor den er viktig, ikke som nytte, men som kunst, og hvorfor nytteverdien av barns lesing også kan være dens svøpe. Et knippe mer eller mindre kjente forfattere blir spurt om sin barndoms lesning. Dette er deilig strandlektyre. Den vekker jo det samme spørsmålet i deg: Hva leste du? Hvilken betydning hadde det for din senere lesning, ... for livet?

Jeg husker god-natt-stunder i den røde ullsofaen. Pappa som leste eventyr for meg og lillebror. Vi fikk velge ett hver, så det ikke skulle bli krangling, eller ett langt hvis vi var enige. Det eneste vi begge var enige om, og som vi elsket, var det lange eventyret om Lillekort. Vi leste alltid Lillekort. Og senere var det sommer, og jeg lå under dyna på hytta når det regnet og leste om Ronja Røverdatter som valgte Birk og overlevde med ham i en grotte og bakte brød og hentet vann. Og jeg hentet vann og ved og gikk barbeint og rakrygget i gresset.

Ellers leste vi ofte høyt: mammas eller pappas rolige stemme, hver med sin klang, og fantastiske universer: Flukten fra Watership. Den uendelige historien. Roald Dahl. Jorden rundt på 80 dager. Bøker der ingen av oss visste hvordan det ville gå, og som var like spennende for mamma og pappa som for oss. Og så leste jeg når jeg var alene, i feriene, etter skolen. Spenningen på loppemarkedet når vi åpnet bokkasser for å se hva som var kommet. Var det de numrene av Fem-bøkene som jeg manglet? Den hemmelige hagen. Heidi-bøkene. Og Evy Bøgenes. Alle sammen.

Og er ikke det de beste bøkene – de som vekker en lengsel i deg, så du får lyst til å bli en annen, kjenner at du beveger føttene annerledes på stien?
Hvilke bøker husker du?

Bloggferie/ferieblogg

Det er rolig i bloggverden nå. Alt for fint vær. For mye annet å gjøre. Jeg lurer på om ikke de første bloggerne begynte nettopp omvendt: ved å blogge om ferien? Om hvor de var og hva de gjorde? Nå finnes visstnok twitter til den slags.

Uansett: Jeg føyer meg i rekken av blogg-ferierende, altså som legger bloggen under en parasoll og lar den ligge der og steke mens jeg finner på andre boller. Jeg tror hodet har godt av å lufte seg litt. Har lyst til å ligge på svabergene og lese.

Pakker en passe blanding av gode, tunge, lette, korte, lange bøker - for eksempel Ute av verden, Drömfakulteten, kanskje noen diktbøker, gravid-bøker, og hva som ellers måtte dukke opp i hyttehyllene (vi har ganske mye bra stående!) Så følger rapporter når bloggen gjenoppstår.
God ferie til alle sammen!

Et frø i magen

Jeg har et frø i magen.

Det er ikke et frø, det er en liten baby.
Hun svømmer og snurrer og strekker seg og vokser. Og mens jeg løper rundt og ordner ting, treffer folk, betaler regninger, bare vokser hun videre i si egen takt. Til mitt hjertes rolige dunk. Hennes veldig raske.
Slik er vi to forskjellige rytmer i oss selv og i hverandre.

Jeg kan ikke tro det. Men magen vokser. Og nå har hun begynt å sparke! Små, tydelige bølger mot mageveggen. Jeg må være verden heldigste!

Murakami igjen

Jeg leser Murakami igjen. Trekkoppfuglen var blitt liggende påbegynt nederst i en bunke andre bøker. Nå er den fremme i lyset igjen. Det er deilig å være tilbake hos Murakami. Man suges inn. Han skriver forresten mye om det: om å suges inn, forsvinne, i et stummende mørke, i tomme rom. Nå har hovedpersonen akkurat klatret ned i en dyp, mørk (tom) brønn. Der sitter han og tenker etter. Jeg lurer på hvor han skal. Og samtidig tvinges vi hele tiden til å tenke på vårt eget liv: hvor er det vi skal, hvem er vi, hva er våre drømmer?

Hvis du ikke har lest Murakami før: begynn nå!
Hvis du har lest ham før, hvilken er din favoritt?

Jeg vet ikke om jeg klarer å velge - men øvert på lista står Norwegian Wood (som jeg leste først, og ofte liker jeg den boka jeg leste først, best, fordi det var der jeg ble kjent med forfatteren), Vest for solen, syd for grensen. Kafka på stranden kommer også langt opp. Og novellesamlingen Etter skjelvet - det var forresten gjennom en novelle herfra, trykket i Dagbladet sommeren 2004, at jeg traff på Murakami for første gang. Og jeg husker jeg tenkte: "dette er bra. Dette er ordentlig bra. han her må jeg lese mer av".

Nå er jeg altså tilbake hos trekkoppfuglen. Nærmere rapport bør følge.

Slumdog på hytta

Husker dere i barndommen, da man kunne ligge i timevis på sofaen og lese og ikke la seg distrahere av noe som helst? Jeg brukte i gjennomsnitt to timer på en bok. Nå for tiden tar det gjerne et par måneder - jeg begynner på en bok, blar litt, sovner. Så begynner jeg på en annen. Det blir bare tull. Men i pinsen dukket pappa opp på hytta med et utvalg billige, dyre, gamle, nye, dype, tunge, lette bøker - og jeg grep til den som så mest lettlest ut av dem alle: Slumdog millionaire av Vikas Swarup.

Jeg har ikke sett filmen, og prinsipielt liker jeg best å lese boka først. Altså skred jeg til verket. Og ENDELIG fant jeg noe som var så drivende at det bare var å ligge i solsteken og bla fra side til side og ikke bry seg om noe annet. En skikkelig pageturner var akkurat det jeg trengte.

Det høres vel rart ut å si at en bok fra slummen kan være skikkelig søt. Men det var det den var. Du fikk lyst til å dukke ned i de ville skjebnene som ble beskrevet. det var liksom litt for overdrevet til å være sant, og altså ble det eventyraktig, og det er akkurat slik jeg husker den fengende litteraturen: historier som kanskje ikke er sanne, men som kunne ha vært det. I hvert fall nesten.

Boka handler om en foreldreløs gategutt som får være med i TV-programmet "Vil du bli millionær?". På utrolig vis klarer han alle spørsmålene til siste slutt. Men da viser det seg at TV-selskapet på ingen måte har penger å betale ham med. De sørger derfor for å få ham arrestert, prøver å torturere ham til å tilstå at han skal ha jukset, så de slipper å punge ut. Men en ung, vakker, kvinnelig advokat redder ham fra torturistenes klør og ber ham fortelle sannheten om hvordan han kunne alle svarene - så hun kan forsvare ham i retten. Gjennom en lang natt - med ett kapittel per spørsmål - får vi de utrolige historiene bak hvert riktige svar.

Jeg likte måten boka var bygget opp på. Jeg likte de fargerike personene og fantastiske fortellingene. Jeg likte hovedpersonen. Og fremfor alt likte jeg å ligge på svabergene og bare sluke. Ja til pageturnere! Ja til sommer! Og så må jeg bare se til å få sett filmen... Har du sett den?

Kiffe kiffe i morgen

Har akkurat lest Kiffe kiffe i morgen av Faïza Guène - fransk ungjente med innvandrerbakgrunn fra Algerie, født 1985. Jeg blir alltid så imponert over unge debutanter, eller unge mennesker generelt, som får til noe - så gøy!

Denne boka fenget meg ordentlig fordi den var lettlest, morsom og litt sånn bittervond på samme tid. Skarpe observasjoner og et lett, fett språk. Med det mener jeg at hun skriver rått, litt slentrende, men likevel stramt, konsist og kjapt. Minner språklig sett litt om John Fante, eller Charles Bukowski Boka - og det må vel anees som en bragd? Fordi det er så upolert og rett på sak og ærlig. Oppbygningsmessig og strukturelt/plotmessig er det sikkert et og annet å sette fingeren på (og forlaget burde ikke latt henne slutte så mange kapitler med ... ) - men jeg har ikke lyst til å henge meg opp i det: jeg vil imponeres, jeg vil bare la meg rive med at denne jenta gjør det, får det til, er så tøff!

Om boka, på snaue 149 sider og som kan leses i et åndedrag, skriver forlaget:
Doria er femten år gammel og bor i en forstad til Paris. Romanen handler om hvordan det er å være tenåring, om å være ung muslim i Europa, og om at verden av og til kan forandre seg hvis man tar saken i egne hender.

Nettopp. Den kan det. Vi kan ta saken i egne hender. Let's do it!

Ferdig!

Og DER var jeg ferdig! Endelig! Siste eksamen er vel overstått, åtte års studier på baken - og jeg kan med god samvittighet kalle meg lektor.

Har gledet meg sånn til å kunne lese og skrive hva jeg vil når jeg vil uten å føle at jeg burde lest noe annet. Nå gjenstår det å se om dette vil gi seg positive utslag på bloggen...

...

wire!!!

Politiserier har aldri vært noe for meg. Ikke egentlig narkoserier heller. Men så dukket plutselig The Wire opp. Noen som har sett den? Jeg er helt hekta.

Dette er en proff tv-serie laget av forfatter og tidligere politireporter David Simon. Det merkes at det er laget av en som har innsikt i politifag og samfunnsliv på flere plan. Serien finner sted i Baltimore, Maryland, og består av fem sesonger, hver sesong med sin innfallsvinkel til samfunnet: narkotrafikk, havnevesenet, bystyre og byråkrati, skolesystemet og media.

Vi møter fargerike, dystre, vakre, tragiske og komplekse personer som portretteres gjennom handlinger, replikker og nydelig fotografering. Ansiktsuttrykkene til disse menneskene er ubetalelige. En stor del av skuespillerene er heller ikke skuespillere: de spiller roller tett opp til sitt eget liv og er svært autentiske.

Simon har selv sagt om serien at til tross for at det tilsynelatende har form av krim-drama, er det "really about the American city, and about how we live together. It's about how institutions have an effect on individuals, and how whether you're a cop, a longshoreman, a drug dealer, a politician, a judge [or] lawyer, you are ultimately compromised and must contend with whatever institution you've committed to."(Wikipedia).

Serien finnes på dvd, og er man heldig, har noen gode venner eller naboer den til utlån!

Å vær(e) eller ikke ikke vær(e)

Aina på flimrebloggen skriver om skrivestopp på grunn av overarbeid og alt man kan gjøre i stedet for å skrive. Og alle kjenner seg vel igjen i dét: at man kan ta oppvasken eller pusse vinduer og betale regninger eller gå i parken i stedet. Og apropos parken: hvordan lar dere dere påvirke av været?

Det er første mai og så herlig vårvær, og jeg kjenner føttene strekke seg etter sommersko og tørr asfalt. Hvordan kan man sitte inne og "trøkke" når man kunne vært på picknick eller sykkeltur eller tatt årets første bad?

Jeg er nok fæl til alltid å føle at jeg burde komme meg ut, ikke burde, MÅÅÅ komme meg ut, at det er ute som teller. Menneskene trenger luft. De dagene jeg har bestemt meg for å skrive, tar jeg alltid en liten morgentur, så jeg i hvert fall har vært ute. Det hjelper litt. Noen som har noen andre triks?

Denne helgen blir det uansett ikke noe litterært - vær eller ikke vær. Skal ha tre eks-oppgaver ferdige innen tre dager og sliter skikkelig. God langhelg til dere andre!