Passolini – den mystiske hovedpersonen i
Pedro Carmona-Alvarez’ nye roman
Rust – det klinger storhet av navnet, forgangenhet, som sirkus, kanskje. Og når jeg går ut av Litteraturhuset og inn i kvelden, og det regner, tett, vått, påtrengende, så klinger dette navnet i meg som et falmende ekko:
Passolini, Passolini.
I går var det duket for samtale mellom
Pedro CA og Kjartan Fløgstad og påfølgende konsertopplesning på Litteraturhuset. PCA, som tidligere har skrevet både dikt, essays og en roman, har nå utgitt det som av flere kritikere regnes som hans store gjennombrudd: romanen Rust. Romanen er på over 700 sider og handler både om et band fra Kolbotn på 80-tallet og dramatiske hendelser i Argentina mange år senere. Kritikerne, som roser romanen for språk, flyt, suggererende nostalgi, har også innvendt mot boken at den egentlig er to romaner i ett, to bøker med bare vage bånd mellom seg.
Det jeg liker best fra slike kvelder, er egentlig bare å være der. Jeg husker ofte ikke så mye av det som blir sagt. Det er enkelte replikker, enkelte folk, kanskje noen nye idéer, som kverner seg sammen i meg og som snurrer rundt mens jeg sitter og lytter og detter ut circa annenhver gang.
Fra salen husker jeg dette: Pedro og Kjartan foran det røde sceneteppet, trommesett og musikkintrumenter i blinkende juletrelys. Pedro har en stripete lue han hele tiden drar ned i pannen og opp igjen. De snakker om eksiltilværelsen, foreldregenerasjonen, den neste generasjon. Ulike former for nostalgi. På første rad sitter en gjeng hoiende chilenere som heier og klapper og gjemmer en flaske rødvin under stolsetene. Jeg tenker på dette med eksil, med nostalgien, det å aldri kunne vende tilbake, eller vende tilbake til noe som ikke lenger er. Om skrivingen sier han: det er bare å stå opp og sette seg ned og
skrive på. Spise middag. Skrive videre. Og Kjartan spør hva han mener om kritikken, at han har skrevet to romaner og ikke én, og han svarer:
”Nei. Nei. Jeg kan ikke ta hensyn til det. Det er jo én roman, den ligger jo der”. (Han peker på bordet). Han argumenterer for lengde, at han alltid skriver langt, at
kvantitet og kvalitet på et eller annet tidspunkt vil krysse. Salen ler. Jeg ler også. Jeg synes han er kul. Familien til Pedro sitter ved siden av oss, jeg skotter bort på dem innimellom for å se hvordan de reagerer på det sønnen forteller om boka, om skrivingen, om dem. Jeg kan ikke lese noe av ansiktene deres.
Etter pausen spiller Pedros band ”Moon Pedro and the Sinking Fish”. Det høyt og litt skranglete. Jeg er tørst. Babyen våkner. Musikken toner ut i et klingende bakgrunnsteppe, og Pedro tar boka og leser utdrag med myk, levende stemme. Jeg elsker arrangementer der tekst leses mot musikk, det tilfører en ekstra dimensjon, og tankene går andre steder, og babyen sparker, hun velter seg rundt, og jeg lurer på om det er en protest
(slutt med den lyden! det bråker!), eller om hun kanskje tvert i mot liker det, at hun danser der inne, svinger seg rundt. Kanskje har jeg en liten dansefot i magen – en popsanger, en poet? Hva kommer du til å like, tenker jeg, musikk, bøker? Biler? Dyr, kanskje, data, eller matlaging? Alt som ligger foran henne, foran oss, som vi ikke vet hva er, mens Pedro leser og tankene flyr og gitaristen rocker og smiler til ham på keyboardet, noe hemmelig, noe bare de fikk med seg. Vage bilder flimrer over lerretet bak dem. Siste sang som er veldig fin. Babyen roer seg. Jeg drikker litt vann. Det gikk visst ikke så bra for Passolini.
Og når jeg kommer ut, er det høst på ordentlig, vått, rennende, uten et snev av tvil.
Alle vet at navlebeskuende er et negativt ladet ord. Selvsentrert likeså. Men nå er det like før navlen min spretter ut – og hvor ofte har man egentlig anledning til å se dypet av sin egen navle? Dette omdreiningspuktet der vi fikk vår første næring, der huden nå, forskånet for sol og slitasje, er hvit som vatt og myk, så uendelig myk (visste du det?).
