Verden behandler meg pent, jeg har ikke behov for å baksnakke.

Og hva skriver man da i en blogg eller avisspalte? Jeg tenker på dem som publiserer noe hver dag. Hvor tar de (dere?) det fra? Jeg setter meg foran tastaturet og er blank. Betyr det at jeg reflekterer mindre enn andre? At jeg gjør meg færre tanker? Eller bare at jeg ikke kommer på å formulere dem?

Når jeg først har tenkt på noe, synes jeg ofte det er slitsomt å skulle formulere det i tillegg – jeg er jo ferdig med tanken. Det er kanskje her mangelen på temaer oppstår. Jeg tenker, altså er jeg, og så ferdig med saken. Jeg har ikke behov for å fortelle om alt jeg tenker: om naboer, strømregninger, en mann på bussen. Ikke en gang om bøker jeg har lest, eller artikler, eller filmer jeg har sett. Ikke en gang om urettferdighet.

Det er bare når det virkelig smeller. Når jeg ikke kan sette meg ned. Når setninger surrer og snurrer i pannebrasken. Fra Cormac McCarthy. Toni Morrison. Sara Stridsberg (kan jeg nevne Knausgård i samme åndedrag?) Når jeg lar telefonen ringe og ikke tar den fordi den forstyrrer en følelse. Det er ikke et handlingsreferat jeg vil skrive da. Det er lukten av hav. Tidens tann. Tang og tare. Jeg kjenner det i hele kroppen: Brød skal eltes. Tråd skal spinnes. Hus skal males. Det er ingen hvile, det skal bygges, det skal leves. En larve som strekker seg mot sommerfuglen. En fugl som ønsker å lette.

Da ringer telefonen.
Gjør den ikke?
Jeg skal øve på: å løfte trivialitetene.

Men det er det store som løfter meg.

Du store alpakka...

... jeg har fått en pris! av knirk!
Det var både overraskende og ikke minst hyggelig - særlig siden det er blitt langt mellom innleggene på denne bloggen. (Baby, flytteprosjekt osv. tar det meste av tankekapasiteten just nu).

Kriteriene som følger med å få denne prisen, er:

- Kopier prisen til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg prisen.
-Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender prisen videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne prisen.

Det blir ikke vanskelig å gi prisen videre. Jeg gir den til flimre, lille søster - og tilbake igjen til Knirk.

Bare tre?? Vel, det er vel gjevere å dele en pris med bare to? Dessuten er det bare disse tre bloggene jeg leser fast. Grunnen er ganske enkelt at det er disse tre jeg liker best.

Flimre: Det var du som introduserte meg til bloggverden - først ved at jeg smugleste din, og så ved at du linket min ut til verden da jeg var i min famlende start. Du får prisen fordi du har en super og allsidig skriveblogg: du legger ut sitater som berører, smakebiter av egne tekster og ikke minst ærlige innlegg om skriving og skriveprosess. Det er stort å få ta del i en forfatters (ja!) tenkning om det å skrive.

Lille søster: Jeg husker ikke hvordan jeg havnet på siden din, men etter et par besøk ble jeg fast gjest. Du skriver korte, men konsise innlegg (noe jeg i min utflytenhet beundrer spesielt). Jeg opplever deg som ærlig og ydmyk med en sans for det estetiske.

Knirk: Du har den mest fargerike og sprudlende bloggen jeg vet! Du har en stor evne til å ta inn over deg mange inntrykk på kort tid. Det jeg liker spesielt godt, er at du formidler din opplevelse av litteratur og kunst, i stedet for rene referater. Jeg hater referater. Jeg elsker entusiastiske gjengivelser. Og dessuten bryr du deg. Det er du som ved flere anledninger har fått meg ut av bloggdvalen. Takk!

Så til de syv ting om meg selv (hva har dette med den flotte prisen å gjøre?):

1. Jeg hater kjedebrev. Jeg sender dem aldri videre. Dersom jeg får kjedemail med alt det fine som vil skje deg dersom du..., leser jeg bare frem til dersom (og spesielt dersom jeg skimter et innen 20 minutter lenger ned). Unntak må være gjeve kjedepriser!


2. Jeg har en gang vært blindpassasjer på et fraktskip et døgn midt ute i Atlanterhavet.


3. Jeg er utrolig fascinert av heisekraner. De minner om store fugler. Jeg er forresten fascinert av fugler også.

Bare tre? Tre priser, tre fakta. Jeg tror dere alle tre har fått prisen allerede. Jeg vet ikke hvordan det fungerer når man får den flere ganger? Denne prisen inneholder intet dersom. Men en feiring bør dere unne dere: Prisen er vel fortjent!

Litterære bekjentskaper

På et hjørne nede i gata mi ligger det et nytt, litt trendy arkitektkontor. Jeg liker å tenke på det som arkitektverdens Flamme forlag: tre unge gutter med hver sin lap-top rundt et bord, store vinduer, gule stoler og av og til en logrende hund. I begynnelsen kastet jeg et raskt, nysgjerrig blikk inn når jeg gikk forbi uten at de så meg. Men etter hvert ble jeg og han ene på hils: riktignok bare et høflig nikk. Han foran datamaskinen, jeg med skolesekk og joggesko, eller i blant med veske og høye hæler; hele tiden med en stadig voksende mage. Vi gikk over fra høflige nikk til nikk med et lite smil, sånn: Hei, sann, ja, der var du, ja. Så en dag kom jeg forbi med barnevogn. (Oi, nå er babyen født! Lurer på hvordan det gikk? Om det ble gutt eller jente?) I hvert fall smilte han, et stort hjertelig smil, og så løftet han hånden. Fra da av smilte vi ikke som to tilfeldige, litt tilbakeholdt, men som to bekjente, nesten venner.

Og jeg tenker på hvor mange måter det er å bli kjent på, og at man kan bli kjent uten å kjenne hverandre, uten å snakke og likevel vite en hel masse om hverandre. Jeg ser ham stadig med lap-topen, i blant alene, i blant med kolleger, av og til med den logrende hunden. Hva tegner han? Hva driver han med? Hva snakker han om i mobiltelefonen eller når gjengen henger i et hjørne av kontoret med en tekopp i hånden og hunden vimsende omkring?

Dette har muligens ikke noe på en litteratur-blogg å gjøre – men jeg tenker en del på dette med møter, og således også på litterære møter: hvordan de litterære personene i tekster møtes. (I Murakamis bøker, for eksempel, møter hovedpersonen ofte de merkeligste bipersoner, ikke nødvendigvis på en absurd måte, kanskje bare i en bakgate, men personen blir viktig for hele boka). Og også virkeligheten overgår i blant seg selv. Noen man treffer i en billettkø, blir bestemmende for en epoke av livet. Eller som jeg drømte om da jeg var yngre: å møte mannen i mitt liv på toget (det er liksom litt mindre romantisk å møtes på fest: men tenk, det går også an!).

En annen ting er at hvordan man møter en tekst eller en forfatter, kan være bestemmende for det litterære vennskapet – om man oppdaget boka selv eller fikk den anbefalt, om forfatteren er anerkjent eller ikke, om det er et bortgjemt navn eller en hype.

Har du stiftet noen nye litterære bekjentskaper i det siste – eller kanskje noen i virkeligheten?

(Foto: Rune Fjellvang, stjålet fra internett, http://www.jernbane.net/ukens_arkiv.asp)

Februarmorgen i januar

I en litt rar, beat-poet-aktig diktsingel av Frode Grytten, fant jeg denne skjøre og váre
teksten som minnet meg om noe.

(Barndom, ungdomstid

- ... tidlige, sengevarme morgener, pappas lette skritt ned trappen, hunden som logrer, lyden av at noen skjærer brød:

som sagtagger mot en vedstokk lyder det grove brødet).

Vinterhuset
Du hører mor di ute i stova. Litt seinare hører du røysta til far din. Lydane er låge, som om nysnøen dempar alt. Du veit ikkje kva dei driv med der ute, sikkert bare dei vanlige gjøremåla ein februarmorgon. Snart kjem dei for å vekke deg. Snart kjem dei for å spørje om du har sove godt. Du kjem bare til å strekke deg og spørje om du kan ligge litt til. Det er ikkje det du vil seie. Endå veit du ikkje nok til å velje dei rette orda. Mange år frå no skal du tenke at verken du eller foreldra dine har noko språk for denne typen kjærleik. Stå opp, lage frukost, fyre i omnen, få varme i huset.

Frode Grytten: Norge og andre dikt, Flamme forlag

Mon tro hvilke lyder lille Anna vil våkne til? ...

(illustrasjonsfoto: Schrøder, Tor Erik)

Godt nytt år

Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historiene om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre
uavbrutt

Cathrine Grøndahl (Jeg satte mitt håp til verden)

Livet og fortellingen

"Du lever bare to ganger. Du lever først i det opplevde livet, og deretter lever du i dine fortolkninger av erfaringen. Dette er sant for forfatteren, men også for alle andre mennesker. Vi har både en frihet og et ansvar for våre egne fortellinger om hva vi opplever".

Andre Brink i intervju gjennomført av Finn Skårderud,
Aftenposten 15.11.09.

Frøken Rosenknopp

Det er blitt mørkt
og året er på hell
men bitte lille Anna
står i knopp allikevel

Et eplekart? En akeleie?
En hestehov mot frost?
Mot tross, i trass, mot natt, mot storm
I stjernedans
På frostgul mark

Til klangen av en snøklokke
Står lille frøken Rosenknopp
På terskelen til vår

Anna
21.10.2009
49 cm, 2885 gram
Stor lykke!

Herta og nobelprisen

Noen som har lest noe av Herta Müller? Jeg kjøpte fasan-boken en gang på Gardermoen da jeg skulle ut og fly - mente å huske at en venninne var fan, og så likte jeg forsiden (forside-fascinasjonen har gitt meg mange fine både lese- og CD-opplevelser!).

Jeg likte boka på sett og vis, både språklig og innholdsmessig, men jeg tror det var litt feil timing. Var på vei til Berlin og ville heller lese tysk. Og så skjønte jeg den ikke helt, tror jeg, og så la jeg den vekk. Men jeg burde kanskje fiske den frem igjen? Eller har noen lest noe annet av henne, noe dere anbefaler? Synes årets tildeling er spennende - damen virker spennende - og til alt overmål hadde jeg til og med hørt om henne på forhånd!

Skriv, da vel!

... og da kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til Flammes og Jason Schwartzmans oppfordring tidligere i dag:

Skriv, den som kan!

Knausgårds kamp

Jeg leser.
Karl Ove Knausgårds Min kamp 1. Du blir sugd inn i universet: barndommen, ungdomstid. Alt du ikke forstår. Alene, mot den ufattelige verden, og samtidig en higen etter å høre til, være en del av noe, av gjengen. Av det som teller. Samtidig skriver han fra nåtiden: livet i Stockholm og siden Malmö, livet som voksen med barn, drømmen om å skrive.

Dette er en selvbigrafisk roman. Men det er en roman. Det er litteratur, og det er poetisk, slik man vil kjenne Knausgård fra hans beste partier. Jeg er ikke så interessert i kjendiser, men jeg er nysgjerrig på forfattere. Hvem er de? Hvorfor skriver de? Og ikke minst hvordan? Her er det glimt fra Knausgårds arbeidsrom: lyden av kaffetrakter, pausene utenfor, telefoner fra familien. Tankene som flyr. Og tanker om tekst.

På side 192 fant jeg det sitatet som alle avisene har trykket, her i kontekst:

"Man vet for lite, og det finnes ikke. Man vet for mye, og det finnes ikke. Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet. Det er det skriving handler om. Ikke hva som skjer der, ikke hva slags handlinger som utspiller seg der, men der, i seg selv. Der, det er skrivingens sted og mål. Men hvordan komme seg dit?"

Navlebeskuing og ”de andre”

Alle vet at navlebeskuende er et negativt ladet ord. Selvsentrert likeså. Men nå er det like før navlen min spretter ut – og hvor ofte har man egentlig anledning til å se dypet av sin egen navle? Dette omdreiningspuktet der vi fikk vår første næring, der huden nå, forskånet for sol og slitasje, er hvit som vatt og myk, så uendelig myk (visste du det?).

Kanskje er gravide over gjennomsnittlig navlebeskuende, og i de fleste gravid-bøkene jeg har kommet over, står det ting som: du har nå en enestående sjanse i livet til å gå inn i deg selv og bli kjent med deg selv på nytt. Ta nye valg. Endre mønstre. Det virker rimelig (for hvis man ikke da – med en kropp i endring og et dansende vesen der inne, skal gå inn i seg selv og tenke over livet – både sitt eget og det lille barnets – når skal man gjøre det da?)

Men jeg tenker videre: er det nå egentlig så ille å være litt selvsentrert ellers i livet også? I et samfunn som stadig mer handler om de andre: Hva de andre gjør, hvor de andre jobber. Hvor de har vært. Hvor de bor, hva de har. Du burde jo også ha alt dette. Du burde også ha sett disse filmene, lest disse bøkene, blitt kjent med disse kjendisene, reist til disse stillehavsøyene. Livet er et annet sted. Hvis man i det hele tatt har tid. Og deretter blir du utbrent.

Jeg vil ta tiden tilbake. Jeg vil nå inn til mine tanker. Jeg vil sitte stille om kvelden og høre vinden synge.

Jeg synes det gjelder for skrivingen også: La deg inspirere, men skriv dine egne tekster. Ikke tenk på at alle andre er bedre. Gjør ditt beste. Følg din egen navlestreng. Jeg vil i hvert fall følge min. Den næringen den suger, er den beste for meg.

Min skrivekamp

"Å skrive er å trekke det som finnes ut av skyggene av det vi vet".

Fra den nyutkomne romanen Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård.