Billie Holiday en gang til

Er ikke bildet under utrolig vakkert? Jeg kan liksom ikke se meg mett på det. Det er noe der. Det er noe med henne. Damen, øynene, stemmen. Og blomsten, kanskje. Tenk å kunne gå sånn!

Her kan du høre henne.

Hvem ville du møtt?

På en av de siste sidene i Dagbladet er det en spalte som heter "Mine favoritter", der en kulturpersonlighet blir intervjuet med kjappe spørsmål om bla. bøker, filmer og plater de vil anbefale, eller hva de ville gjort en dag som kulturminister. Et av spørsmålene er også: Hvilken internasjonal stjerne ville du spist middag med? Av en eller annen grunn synes jeg dette er et av de mest interessante spørsmålene å høre svaret på - her dukker en bråte mer eller mindre spennende personligheter opp.

Og jeg prøver da alltid å tenke hvem jeg ville svart, hvis jeg kunne velge fritt - helt uavhengig av om de ville vært interessert i å møte meg (det burde de jo strengt tatt vært!) Og den første jeg kommer på, som jeg så utrolig gjerne skulle møtt, eller i hvert fall, om ikke annet, sett (eller hørt), er Billie Holiday. Jazz-sangerinnen. Body and soul. Svart svette. Glitter. Jeg ville sittet på hjørnet av bordet og sett på henne og hilst med et svakt "hi, how are you", og, og så..? Var hun pratsom? Ville hun vært interessert? Ville vi snakket sammen?

Den andre jeg gjerne skulle møtt, og som lever, er Toni Morrison - nobelprisvinnende forfatter med store afrofletter og uforliknelig, rytmiske bøker. Til henne hadde jeg hatt masse spørsmål. Om bøker. Om skriving. Om USA. For henne hadde jeg ikke vært så redd (jeg vet ikke hva det er med Billie - kanskje all smerten hun opplevde, det at hun kunne bli så sint og bare gå). Så jeg følte meg rett og slett litt "kuppet" da jeg i går kunne lese at gårsdagens intervjuobjekt Britt Andersen (Hamsun-forsker) valgte nettopp henne - min stjerne - som sin middagskjendis, med følgende begrunnelse: "Hennes forfatterskap er unikt. Jeg ville ha snakket med henne om den rytmiske prosaen og det store taps- og kjærlighetsprosjektet i det å skrive svarte amerikaneres historie". Vel. Kanskje jeg kunne blitt med. Dinner for three...

Hvem ville du ha valgt?

Drömfakulteten

Lørdag morgen. Blekt lys gjennom vindusgløtten. Det svarte blå på vei mot dag. Jeg sitter ved kjøkkenbordet. Tenker. Skriver. Drikker te. Og så har jeg funnet frem "Drömfakulteten" av Sara Stridsberg. En lekker rosa liten pocketbok jeg har hatt liggende lenge. Har begynt på den flere ganger og aldri kommet videre enn de første sidene fordi det var så poetisk. Jeg ble hengende i de overraskende vakre strukturene og bildene (jeg visste jo ikke hva jeg gikk til):

"Och om du inte måste dö så är du Valerie i silverkappan igen och Valerie med manuskript och teoretiska tegelstenar i handväskan. Och om du inte måste dö nu så skimrar doktorshatten fortfarande i horisonten. Och det är den tiden igjen, fyrtiotal, femtiotal, sextiotal, Ventor, Maryland, New York och vissheten i dig: författaren forskaren jag".

Jeg leser videre.

T. M. Blatt

det er alt dette:
det er vinden mellom bygningene
det er de blafrende bladene i parken
det er de fjerne bønneropene,
trikkeskinnene gjennom gatene -
det er folk, møter, det er ord
det er broer mellom alle med lunger
det er regnet når det faller
mot fuktige fortau, dryppende takrenner,
en åpen port inn til en mørk bakgård
til en kald oppgang, en fremmed leilighet
til bokreoler og et gammelt biljardbord
til noe du kaller hjem
til en ukjent datter, et annet liv -
jeg går mot oktober eller november
og det er alt dette
og hvordan jeg rabler ned ordene
mumler og tenker: hva var det?
er-det-her-du-bor?
rable over ord, falle om
og bli liggende på gulvet,
vinteren hadde kommet
over natten

Overalt bor det folk, Thomas Marco Blatt

Å måke "snø"

Ute laver det ned, tett, hvitt, en annen virkelighet over den gamle.

Et sted der ute ligger teksten min, og jeg tenker at det handler om å måke den frem. Store, seige tak. Det er det som gjenstår: gyve løs. Det er dette det handler om: gjøre det.