onsdag 26. august 2009

Uke 31, rapport

Den natten drømte jeg at babyen ble født og at jeg måtte lære å skifte bleier. Så våknet jeg og fornemmet at jeg var fuktig mellom bena. Kanskje jeg hadde svettet. Jeg gikk på do og kjente det renne, det sprutet rødt i doskålen og jeg tenkte: ”jeg har visst fått mensen”, og så ”nei! nei!”. Hjertet som dunker, famling etter telefonnumre. Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte finne noen klær, så legger jeg meg på sengen. Plutselig er den rød- og gul-lysende ambulansesjåføren der. Han er så lang og skjeggete, så rolig, det er ikke noe panikk. Jeg sier: ”Jeg føler meg helt fin”.

De spenner meg fast på en båre ute i bakgården og triller meg inn i bilen, en nabogutt henger ut av vinduet med gapende øyne. Jeg tenker: ”Dere kan bare stirre alt dere vil, så lenge dette går bra”.

Jeg husker den varme hånden til jordmor på magen, hun sier ”Så godt å se deg smile. Kjenner du dette?” ”Er det kynnere?” spør jeg. ”Det kan være en liten ri. Det er derfor vi sjekker”. ”Men jeg føler meg helt fin”. Det er jo alt for tidlig! Jeg tenker: ”Kjære, kjære Gud, la henne bli der tiden ut, la dette gå bra”. Jeg tenker: ”Kjære, kjære baby, ha ikke sånn hastverk. Bi nå litt og la meg få fete deg”. Det er trygt i mammas mage. Jeg skal passe på deg.
K. som holder hånden min.

De tar masse prøver og ultralyd og alt ser bra ut, de kan ikke si hva det skyldes, det kan skyldes alt eller ingenting. Jeg får en lungemodningssprøyte til babyen i tilfelle fødsel og må ligge til observasjon i minst et døgn.

Jeg ligger og ser ut av vinduet. Jeg ser de høye huse, de gråblå skyer. Nede på bakken klipper en mann hekken. Uansett hvor jeg er i verden: det er alltid en gressplen som skal klippes, et fortau som borres. Kan de ikke bare la det vokse vilt? Men verden skal trimmes, naboene pusse opp. Det er fremskritt.

Jeg bare ligger der. Jeg bare venter.
Jeg spør om det vil gå bra. ”Hvorfor skulle det ikke det?” sier jordmor. "Vi må tro på det gode".
Jeg tror på det gode.

Kjære baby-min, bi nå litt. Det vil helst gå godt. Vi må tro på det gode. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Tålmodighet er en dyd.
Vent, mitt barn, la meg fete deg opp. La meg synge deg en vise. La oss vente og vokse sammen. Gresset er ikke grønnere på den andre siden, ikke ennå.
La det vokse.
Åtte uker til.
Jeg kan vente.
Venter du?

10 kommentarer:

Aina sa...

Eg er einig med mammaen din, beibi. Vent litt til. Det er ikkje så lenge igjen, vi i verda ventar på deg, vi stikk ikkje av.

Lille søster sa...

Å ja, du må vente litt, det er jo ingen hast!
Håper alt går godt for dere!

bokdama sa...

Dramatisk! Syns det er nydelig nedskrevet. Håper alt går fint med deg og lillegull.

heklehatt sa...

tusen takk! vi fikk oss en støkk. jeg krysser fingrene og bare håper det beste. skal holde sofaen et par dager for å se om alt roer seg. Hun er så bitteliten! De andre på obs-posten hadde ENORME mager - jeg som syntes jeg var så stor. Plutselig ble magen min bare en liten kul...

Monica sa...

Det skal gå så godt. Jeg tenker på dere!

svinsemillen sa...

oj...det er ikke noe moro å oppleve noe sånt. håper noen dager på sofaen roer dere begge :) varme hilsner og gode tanker sendes

heklehatt sa...

tusen takk, søte venner!

Aina sa...

Skal forresten helse frå Sigbjørn Skåden!

Anonym sa...

Åååå. Livet er nærme i sånne stunder. Klem klem.

evasan sa...

Åh, kjære Hanna. Dette var rørende. Så dramatisk for deg, vennen. Fint at du er tilbake hjemme og at ting er stabilt igjen. Kos deg med lille baby! HUn skulle nok bare gi beskjed om at du må ta det rolig. Bare vent - tipper hun blir enda lenger enn du virkelig ønsker...:)