mandag 14. september 2009

Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset)


Torsdag 10. september:
Fortettet stemning. Skvalpende rødvinsglass. Salen er nesten full, og forfatterprominenser som Linn Ullmann, Per Petterson og Dag Solstad velter inn. Aslak Sira Myhre og Cathrine Sandnes skal lede kvelden. Paal Helge Hougen lese singelkuttet. Åsne Seierstad er der også, og flere forlagsfolk. Et par unge fjorårsdebutanter. Og så kommer Askildsen himself. Kvelden er hyllet i tunge gardiner, i fløyel, du merker det fordi alle er ekstra stille, ekstra varme, og fordi kveldens vert og vertinne nesten renner over. Kollektiv begeistring, kollektiv forventing. Noe utenom det vanlige.

Men for meg er det Per Petterson som er kveldens høydepunkt. Jeg har aldri sett ham før, og nå leser han en tekst til Askildsen om hva det første (litterære) møtet med ham betydde, og det er så vakkert, så ærlig, en så respektfull måte å hedre en æret kollega på. Det er stort å se ham stå der, på en helt annen måte enn å se Askildsen, fordi Pettersons tekster har truffet meg langt inn i benmargen og mye sterkere enn Askildsens.

Etterpå er det samtale mellom Sandnes, Ullmann og Solstad, og Solstad vrøvler særdeles møysommelig, som en sliten tenåring og kan ikke si noe særlig positivt: Jo, det er fint, sier han, - fint. De er kanskje litt uenige, sier han, osv, bla bla. Det er kanskje underholdende, han er kanskje morsom, men kunne han ikke gitt litt, det er tross alt en festkveld. Rosen sitter langt inne, og det blir opp til Ullmann å finne frem godordene og respekten, noe hun også gjør. Men dette innslaget er litt for langt, ingen tenker på Askildsens knapphetsideal: ikke noe mindre enn nødvendig, men heller ikke mer. Solstad snakker i hvert fall langsommere enn nødvendig.

Så er det samtale mellom Sandnes og Askildsen. Han er så varm og rolig der han sitter, han har en vakker stemme, skarrende, myke r’er. Han blir spurt om det han alltid blir spurt om:
Minimalisme, det at han skriver langsomt, at han skriver om problematiske familierelasjoner.

Askildsen sier han blir fly forbanna når noen kaller ham minimalist. Og hva er egentlig litterær minimalisme? Det finnes ikke, hevder Askildsen. Hva vil du heller bli kalt, da? spør Sandnes. Nyrealist, sier han, langsomt, stemmen klinger så vakkert. - Eller bare realist. Jeg bare gjengir virkeligheten slik den er, uten å dømme. Det er også derfor han skriver om problematiske familierelasjoner, for det er jo slik det er, sier han. Salen ler. Mannen på skrå foran meg likner veldig på Askildsen, det må være sønnen. Han ler også, han ser god ut. Og det å skrive langsomt, sier han, har reddet ham fra mange bommerter.

Men siden ingen har kuttet på kveldens innslag, er vi nå langt over tidsskjema. Endelig er det Askildsens tur. Han går til talerstolen og leser den novellen som heter ”En plutselig frigjørende tanke”. Den er lang. Men det blir stående applaus. Alle er enige om at dette var en super kveld, en fortettet kveld. Respekten når folk køer seg ut. Stillheten og ettertanken. Tomme rødvinsglass. Utenom det vanlige.

Vi går hjem i myk sensommerkveld og det er folk overalt og kanskje alle har hatt en fin kveld fordi det er en slags bonuskveld: en smak av sommer, av fest, av tidens kloke viser som vi bare kjenner av og til, men ikke helt forstår.

13 kommentarer:

svins sa...

Takk for interessant lesing! så fint du fikk med deg dette - og fint du deler opplevelsen her :)

Akeleiedamen sa...

enig-!

Anonym sa...

Men jeg trenger ikke gå på Litteraturhuset jeg! Det er bare å lese bloggen din, så er jeg der. Takk!

heklehatt leser sa...

Å, dere er vel søte - tusen takk!

Aina Basso sa...

Åh - det skulle eg ha vøri. Jaja, ein kan ikkje få med seg alt :)

Midifila sa...

Takk for flott skildring!
Eg hugsar då Askildsen var gjest hos Skavlan. Eg ville berre at han skulle prate og prate og prate, heile kvelden kunne han ha fått prate om skrivinga si, og det var like før eg hysja på Skavlan framfor tv-en.

heklehatt leser sa...

Å ja, det husker jeg også! Det var flott.

Anonym sa...

Hei Heklehatt.
Når kommer det lille nurket til verden? Det er ikke før til vinteren, eller?

heklehatt leser sa...

hei knirk, så koselig at du spør. det er bare knappe fem uker til termin! vi gleder oss og er veldig spente...

Anonym sa...

Så fint! Da er det bare å brette opp ermene og innta ammeposisjonen! Ha ha!
Det er en fin tid. Og slitsom. Ikke glem å blogge litt innimellom...eller hvertfall legge igjen hyggelige kommentarer.

heklehatt leser sa...

skal bli:-)

Ståle sa...

Dette var en vakker og var stemningsrapport fra noe som høres ut som en givende kveld. Skulle gjerne vært der, kjenner jeg, men når så ikke kunne skje, er jeg i stedet takknemlig for at du var der og lot meg få et lite blikk inn.

heklehatt leser sa...

Takk for hyggelig kommentar, Ståle!