Kiffe kiffe i morgen

Har akkurat lest Kiffe kiffe i morgen av Faïza Guène - fransk ungjente med innvandrerbakgrunn fra Algerie, født 1985. Jeg blir alltid så imponert over unge debutanter, eller unge mennesker generelt, som får til noe - så gøy!

Denne boka fenget meg ordentlig fordi den var lettlest, morsom og litt sånn bittervond på samme tid. Skarpe observasjoner og et lett, fett språk. Med det mener jeg at hun skriver rått, litt slentrende, men likevel stramt, konsist og kjapt. Minner språklig sett litt om John Fante, eller Charles Bukowski Boka - og det må vel anees som en bragd? Fordi det er så upolert og rett på sak og ærlig. Oppbygningsmessig og strukturelt/plotmessig er det sikkert et og annet å sette fingeren på (og forlaget burde ikke latt henne slutte så mange kapitler med ... ) - men jeg har ikke lyst til å henge meg opp i det: jeg vil imponeres, jeg vil bare la meg rive med at denne jenta gjør det, får det til, er så tøff!

Om boka, på snaue 149 sider og som kan leses i et åndedrag, skriver forlaget:
Doria er femten år gammel og bor i en forstad til Paris. Romanen handler om hvordan det er å være tenåring, om å være ung muslim i Europa, og om at verden av og til kan forandre seg hvis man tar saken i egne hender.

Nettopp. Den kan det. Vi kan ta saken i egne hender. Let's do it!

Ferdig!

Og DER var jeg ferdig! Endelig! Siste eksamen er vel overstått, åtte års studier på baken - og jeg kan med god samvittighet kalle meg lektor.

Har gledet meg sånn til å kunne lese og skrive hva jeg vil når jeg vil uten å føle at jeg burde lest noe annet. Nå gjenstår det å se om dette vil gi seg positive utslag på bloggen...

...

wire!!!

Politiserier har aldri vært noe for meg. Ikke egentlig narkoserier heller. Men så dukket plutselig The Wire opp. Noen som har sett den? Jeg er helt hekta.

Dette er en proff tv-serie laget av forfatter og tidligere politireporter David Simon. Det merkes at det er laget av en som har innsikt i politifag og samfunnsliv på flere plan. Serien finner sted i Baltimore, Maryland, og består av fem sesonger, hver sesong med sin innfallsvinkel til samfunnet: narkotrafikk, havnevesenet, bystyre og byråkrati, skolesystemet og media.

Vi møter fargerike, dystre, vakre, tragiske og komplekse personer som portretteres gjennom handlinger, replikker og nydelig fotografering. Ansiktsuttrykkene til disse menneskene er ubetalelige. En stor del av skuespillerene er heller ikke skuespillere: de spiller roller tett opp til sitt eget liv og er svært autentiske.

Simon har selv sagt om serien at til tross for at det tilsynelatende har form av krim-drama, er det "really about the American city, and about how we live together. It's about how institutions have an effect on individuals, and how whether you're a cop, a longshoreman, a drug dealer, a politician, a judge [or] lawyer, you are ultimately compromised and must contend with whatever institution you've committed to."(Wikipedia).

Serien finnes på dvd, og er man heldig, har noen gode venner eller naboer den til utlån!

Å vær(e) eller ikke ikke vær(e)

Aina på flimrebloggen skriver om skrivestopp på grunn av overarbeid og alt man kan gjøre i stedet for å skrive. Og alle kjenner seg vel igjen i dét: at man kan ta oppvasken eller pusse vinduer og betale regninger eller gå i parken i stedet. Og apropos parken: hvordan lar dere dere påvirke av været?

Det er første mai og så herlig vårvær, og jeg kjenner føttene strekke seg etter sommersko og tørr asfalt. Hvordan kan man sitte inne og "trøkke" når man kunne vært på picknick eller sykkeltur eller tatt årets første bad?

Jeg er nok fæl til alltid å føle at jeg burde komme meg ut, ikke burde, MÅÅÅ komme meg ut, at det er ute som teller. Menneskene trenger luft. De dagene jeg har bestemt meg for å skrive, tar jeg alltid en liten morgentur, så jeg i hvert fall har vært ute. Det hjelper litt. Noen som har noen andre triks?

Denne helgen blir det uansett ikke noe litterært - vær eller ikke vær. Skal ha tre eks-oppgaver ferdige innen tre dager og sliter skikkelig. God langhelg til dere andre!