Bloggferie/ferieblogg

Det er rolig i bloggverden nå. Alt for fint vær. For mye annet å gjøre. Jeg lurer på om ikke de første bloggerne begynte nettopp omvendt: ved å blogge om ferien? Om hvor de var og hva de gjorde? Nå finnes visstnok twitter til den slags.

Uansett: Jeg føyer meg i rekken av blogg-ferierende, altså som legger bloggen under en parasoll og lar den ligge der og steke mens jeg finner på andre boller. Jeg tror hodet har godt av å lufte seg litt. Har lyst til å ligge på svabergene og lese.

Pakker en passe blanding av gode, tunge, lette, korte, lange bøker - for eksempel Ute av verden, Drömfakulteten, kanskje noen diktbøker, gravid-bøker, og hva som ellers måtte dukke opp i hyttehyllene (vi har ganske mye bra stående!) Så følger rapporter når bloggen gjenoppstår.
God ferie til alle sammen!

Et frø i magen

Jeg har et frø i magen.

Det er ikke et frø, det er en liten baby.
Hun svømmer og snurrer og strekker seg og vokser. Og mens jeg løper rundt og ordner ting, treffer folk, betaler regninger, bare vokser hun videre i si egen takt. Til mitt hjertes rolige dunk. Hennes veldig raske.
Slik er vi to forskjellige rytmer i oss selv og i hverandre.

Jeg kan ikke tro det. Men magen vokser. Og nå har hun begynt å sparke! Små, tydelige bølger mot mageveggen. Jeg må være verden heldigste!

Murakami igjen

Jeg leser Murakami igjen. Trekkoppfuglen var blitt liggende påbegynt nederst i en bunke andre bøker. Nå er den fremme i lyset igjen. Det er deilig å være tilbake hos Murakami. Man suges inn. Han skriver forresten mye om det: om å suges inn, forsvinne, i et stummende mørke, i tomme rom. Nå har hovedpersonen akkurat klatret ned i en dyp, mørk (tom) brønn. Der sitter han og tenker etter. Jeg lurer på hvor han skal. Og samtidig tvinges vi hele tiden til å tenke på vårt eget liv: hvor er det vi skal, hvem er vi, hva er våre drømmer?

Hvis du ikke har lest Murakami før: begynn nå!
Hvis du har lest ham før, hvilken er din favoritt?

Jeg vet ikke om jeg klarer å velge - men øvert på lista står Norwegian Wood (som jeg leste først, og ofte liker jeg den boka jeg leste først, best, fordi det var der jeg ble kjent med forfatteren), Vest for solen, syd for grensen. Kafka på stranden kommer også langt opp. Og novellesamlingen Etter skjelvet - det var forresten gjennom en novelle herfra, trykket i Dagbladet sommeren 2004, at jeg traff på Murakami for første gang. Og jeg husker jeg tenkte: "dette er bra. Dette er ordentlig bra. han her må jeg lese mer av".

Nå er jeg altså tilbake hos trekkoppfuglen. Nærmere rapport bør følge.

Slumdog på hytta

Husker dere i barndommen, da man kunne ligge i timevis på sofaen og lese og ikke la seg distrahere av noe som helst? Jeg brukte i gjennomsnitt to timer på en bok. Nå for tiden tar det gjerne et par måneder - jeg begynner på en bok, blar litt, sovner. Så begynner jeg på en annen. Det blir bare tull. Men i pinsen dukket pappa opp på hytta med et utvalg billige, dyre, gamle, nye, dype, tunge, lette bøker - og jeg grep til den som så mest lettlest ut av dem alle: Slumdog millionaire av Vikas Swarup.

Jeg har ikke sett filmen, og prinsipielt liker jeg best å lese boka først. Altså skred jeg til verket. Og ENDELIG fant jeg noe som var så drivende at det bare var å ligge i solsteken og bla fra side til side og ikke bry seg om noe annet. En skikkelig pageturner var akkurat det jeg trengte.

Det høres vel rart ut å si at en bok fra slummen kan være skikkelig søt. Men det var det den var. Du fikk lyst til å dukke ned i de ville skjebnene som ble beskrevet. det var liksom litt for overdrevet til å være sant, og altså ble det eventyraktig, og det er akkurat slik jeg husker den fengende litteraturen: historier som kanskje ikke er sanne, men som kunne ha vært det. I hvert fall nesten.

Boka handler om en foreldreløs gategutt som får være med i TV-programmet "Vil du bli millionær?". På utrolig vis klarer han alle spørsmålene til siste slutt. Men da viser det seg at TV-selskapet på ingen måte har penger å betale ham med. De sørger derfor for å få ham arrestert, prøver å torturere ham til å tilstå at han skal ha jukset, så de slipper å punge ut. Men en ung, vakker, kvinnelig advokat redder ham fra torturistenes klør og ber ham fortelle sannheten om hvordan han kunne alle svarene - så hun kan forsvare ham i retten. Gjennom en lang natt - med ett kapittel per spørsmål - får vi de utrolige historiene bak hvert riktige svar.

Jeg likte måten boka var bygget opp på. Jeg likte de fargerike personene og fantastiske fortellingene. Jeg likte hovedpersonen. Og fremfor alt likte jeg å ligge på svabergene og bare sluke. Ja til pageturnere! Ja til sommer! Og så må jeg bare se til å få sett filmen... Har du sett den?