Livet på en divan

Jeg er beordret sofaleie et par dager og har altså muligheten til å gjøre det man aldri har tid til, men alltid drømmer om: ligge og lese hele dagen, se ut av vinduet, høre på musikk. Og da oppstår også alle problemene: Hva med de skitne vinduene? Burde jeg ikke støvsuge? Rydde i boden, kanskje? Det er faktisk ikke så lett å ligge en hel dag på sofaen når man er veldig våken i kroppen. Men det er veldig deilig å droppe alle praktiske gjøremål med GOD samvittighet. Dessuten er valgmulighetene er uendelige: Skal jeg lese? Blogge? Strikke? (Spise??) Lære meg finsk?? Selv i denne situasjonen et hav av luksusproblemer.

Jeg ligger og hører etter regnet. Raslende dråper gjennom sommertungt løv. Biler på vei til jobb. Postmannen som smeller med døren.

Å, deilige sofaliv!
Å, deilige frihet!

Litt mer vind der ute, og jeg tenner i peisen…


PS: Ser dere turtelduene på bildet? Litt av en utsikt, eller hva!

Uke 31, rapport

Den natten drømte jeg at babyen ble født og at jeg måtte lære å skifte bleier. Så våknet jeg og fornemmet at jeg var fuktig mellom bena. Kanskje jeg hadde svettet. Jeg gikk på do og kjente det renne, det sprutet rødt i doskålen og jeg tenkte: ”jeg har visst fått mensen”, og så ”nei! nei!”. Hjertet som dunker, famling etter telefonnumre. Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte finne noen klær, så legger jeg meg på sengen. Plutselig er den rød- og gul-lysende ambulansesjåføren der. Han er så lang og skjeggete, så rolig, det er ikke noe panikk. Jeg sier: ”Jeg føler meg helt fin”.

De spenner meg fast på en båre ute i bakgården og triller meg inn i bilen, en nabogutt henger ut av vinduet med gapende øyne. Jeg tenker: ”Dere kan bare stirre alt dere vil, så lenge dette går bra”.

Jeg husker den varme hånden til jordmor på magen, hun sier ”Så godt å se deg smile. Kjenner du dette?” ”Er det kynnere?” spør jeg. ”Det kan være en liten ri. Det er derfor vi sjekker”. ”Men jeg føler meg helt fin”. Det er jo alt for tidlig! Jeg tenker: ”Kjære, kjære Gud, la henne bli der tiden ut, la dette gå bra”. Jeg tenker: ”Kjære, kjære baby, ha ikke sånn hastverk. Bi nå litt og la meg få fete deg”. Det er trygt i mammas mage. Jeg skal passe på deg.
K. som holder hånden min.

De tar masse prøver og ultralyd og alt ser bra ut, de kan ikke si hva det skyldes, det kan skyldes alt eller ingenting. Jeg får en lungemodningssprøyte til babyen i tilfelle fødsel og må ligge til observasjon i minst et døgn.

Jeg ligger og ser ut av vinduet. Jeg ser de høye huse, de gråblå skyer. Nede på bakken klipper en mann hekken. Uansett hvor jeg er i verden: det er alltid en gressplen som skal klippes, et fortau som borres. Kan de ikke bare la det vokse vilt? Men verden skal trimmes, naboene pusse opp. Det er fremskritt.

Jeg bare ligger der. Jeg bare venter.
Jeg spør om det vil gå bra. ”Hvorfor skulle det ikke det?” sier jordmor. "Vi må tro på det gode".
Jeg tror på det gode.

Kjære baby-min, bi nå litt. Det vil helst gå godt. Vi må tro på det gode. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Tålmodighet er en dyd.
Vent, mitt barn, la meg fete deg opp. La meg synge deg en vise. La oss vente og vokse sammen. Gresset er ikke grønnere på den andre siden, ikke ennå.
La det vokse.
Åtte uker til.
Jeg kan vente.
Venter du?

Den beste låta

Hva er den beste låta du vet om - hæ? Går det an å svare på det?
Jeg snublet over en kult utseende bok i bokhandelen her forleden, Den beste låta (Harriet Karoliussen (red.)), omslag av Zofie, og jeg måtte jo bla i den, og jeg støtte på disse ordene:

”Hjemme hos oss gikk det alltid i The Beatles. Jeg blei født den samme dagen John Lennon ble skutt utenfor Dakota-bygningen i New York, og under hele den korte barndommen min, frem til pappa ikke orka mer av noen ting og gikk og hengte seg i guttegarderoben i svømmehallen der han jobba, fikk jeg høre at jeg var John Lennons reinkarnasjon og at det mest sannsynlig kom til å bli noe stort ut av akkurat meg. […] Søstera mi er sju, nesten åtte år eldre enn meg, og det er egentlig mest henne alt dette dreier seg om, siden det var hun som klikka og frika ut og mamma og jeg blei enda mer fremmede for hverandre enn det vi allerede var.” (Pedro Carmona-Alvarez).

Du får litt lyst til å lese videre, ikke sant? En slik start slår deg jo i bakken. Dessuten er det spennende at man ikke vet om dette er sant: er det en selvbiografisk musikkhistorie, eller kanskje rett og slett en novelle? Jeg skal ikke røpe det her (og jeg vet det ikke heller, jeg har som sagt bare smuglest). Men redaktør Harriet Karoliussen skriver at i denne boka har 19 forfattere/skribenter fått i oppgave å skrive om sin beste låt – uten sjangerbegrensninger. ”Tanken bak var at om man er begeistret for noe, og skriver om det, så blir det god litteratur.”

Det er et fint utgangspunkt å ha. Og etter hva jeg kan se etter en kort gjennomblaing, er det mange godbiter her. Dessuten er det en inspirerende oppgave. Hvilken sang ville jeg valgt, hva slags tekst skulle jeg skrevet? (Bokidéen minner jo litt om bloggposter: man tar utgangspunkt i noe for å skrive om noe annet). Hvem griper utfordringen?
Og kort til slutt: Hva er din yndlingslåt?

Kom inn, slipp meg inn!

Fant dette diktet på en venninnes blogg.
Fint å ta med seg inn i dagen..






That’s how the light gets in

The birds they sang at the break of day
Start again I heard them say
Don’t dwell on what has passed away or what is yet to be
Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That’s how the lights gets in
Leonard Cohen

Vi må snakke sammen

Det er rart med bloggverden. Plutselig har man fått mange nye venner som man ikke aner hvem er. Eller – man aner det gjennom teksten, og det er det som er så spesielt, at man kan like noen bare gjennom det de skriver, uten å vite hvordan snakker, hvordan de smiler…

Og sånn ble jeg kjent med Monica (Isakstuen Stavlund), som jeg ikke kjenner, men liker, og nå står jeg med et flunkende ferskt eksemplar av boka hennes i hånden, Avstand² – fra selveste Tiden. Omslaget er nydelig, mye vakrere i virkeligheten enn gjengitt her. Antikke blomster med hvite, vage familieportretter over. Glatt, matt. Alt jeg har lest om boken til nå, gjør at den frister. Den handler om noe viktig: Avstand mellom oss. For hvor godt går det an å kjenne et annet menneske? Dette spørsmålet har jeg hatt med meg så lenge jeg kan huske. Hvor godt kan vi kjenne noen andre? Men enda viktigere: Hvor godt kan vi kjenne oss selv?

Tiden skriver dette om boka: ”Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag. Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?”

Det blir litt spesielt å lese denne boka. Jeg har nemlig fulgt den fra (slutt)prosess til produkt gjennom Monicas blogg. Det er utrolig inspirerende å se at det faktisk går an. At det ligger hardt arbeid bak. At hun holdt ut – og nådde frem. Nå har jeg smuglest de første sidene, og det er drivende, språket river deg med, stramt, presist. For ikke å snakke om et spennende plot!
Jeg gleder meg til å lese resten.
Gratulerer, Monica! Tenk - nå finnes boka!
Dere andre: løp og kjøp!

Mellom ordene

Nå finner jeg ikke den avisen lenger, men en gang i helgen leste jeg en artikkel om Jon Fosse i forbindelse med at han blir 50 år. Artikkelen var skrevet av Ingunn Økland, og hun hadde en nydelig passasje om hva som er så spesielt med Fosses språk. Jeg hadde tenkt å sitere det her, men nå må jeg ta det etter hodet: Noe om at han uttrykker de stemningene som ligger mellom ordene. Ikke det vi sier eller det vi gjør, men stemningene, atmosfæren - det som ikke kan sies, får han formidlet likevel.

Jeg tenker på det nå som ferien er over og man spør hverandre hvordan man har hatt det, hva man har gjort, hvor man har vært. Jeg føler alltid et visst ubehag ved disse spørsmålene fordi svarene bare blir en oppramsing. ”Jo, først var vi der, og så møtte vi dem, og så dro vi dit, og det var kjempefint”. Men det var jo ikke sånn sommeren var? Det var jo alt som skjedde disse stedene, inni oss. Hva jeg tenkte mens jeg ventet på toget. Måten vinden strøk meg over kinnet på. Hva som endret seg i meg da jeg snakket med ham eller henne.

Men jeg kan jo ikke fortelle om det, kan jeg?
(Jo, takk, i sommer har jeg utviklet meg veldig mye. Har tenkt mye på det å ha sitt eget rom og å sette grenser. Og relasjonen foreldre/besteforeldre/barn. Og den kvelden jeg gikk alene rundt i trondheim, og det regnet, og jeg kjente på friheten...).
Gleder meg til å lese noe av Fosse.

Et nytt år på trappene

I dag er det første skoledag! Jeg kjenner alltid en uro i kroppen disse solskarpe dagene på høsten – da året liksom starter på nytt. Etter mange år som student eller i nye jobber er jeg liksom vant til å begynne med noe nytt om høsten. Jeg kjenner en liten lengt nå også, etter å skulle begynne på noe, et nytt kurs, benke seg til og starte på ny. Men i år blir det ikke noen nye kurs på meg (tvert i mot, jeg har lovt meg selv å holde meg unna dobbeltarbeid nå).

Jeg kommer til å savne det. Men kanskje jeg stikker en tur opp på Blindern en dag og kjøper meg noen nye penner. (For egentlig er det kanskje det det handler om? Å vandre rundt under høy himmel blant mange mennesker og kjøpe nye blyanter og blanke ark – en bok, kan hende – og drømme om alt som kan skje…)

Dessuten går jeg jo mitt livs mest spennende høst i møte.
Jeg vet ingenting om hvordan det blir.
Jeg klapper meg på magen og venter.