mandag 8. desember 2008

Veien. McCarthy

Jeg leser Veien av Cormac McCarthy. Den er bare HELT. FANTASTISK. Den ubeskrivelige råheten. Nakenheten til beinet. Sulten. Fortvilelsen. Han beskriver verden etter en katastrofe vi aldri har opplevd og forhåpentlig aldri vil se. Verden ligger øde i aske og isnende vinder, og alt som finnes er veien, sulten, håpet. Om å finne mat. Om å komme frem. Til noe. Rundt omkring finnes bander av omstreifende, skruppelløse overlevende på jakt etter mat. Man vet aldri hvor de er. Man vet aldri om de kommer. Om man blir oppdaget. Hvor lenge det er til. Være i bevegelse, alltid.

De sover mot marken i snø og kulde omhyllet av skitne pledd. De går i snø, i sludd, i regn. Utmagret til skinnet. Svarte av sot. Sekken med det nødvendigste. Om de er heldige, noen råtne epler. Farens blikk på gutten når han sover. Farens kjærlighet til gutten. Alltid.

Jeg leser denne boken nå og den er ikke til å legge fra seg. Jeg bærer den i meg når jeg spiser, dusjer, sover. Jeg skal på jobb, og alt jeg vil er å lese. Les. denne. boken. nå!

2 kommentarer:

CassandraMortmain sa...

Denne var så mørk at jeg ikke klarte annet enn å legge den fra meg! Veldig bra bok, men gu'hjelpe meg så nedfor og tungsinna jeg ble av den.

heklehatt leser sa...

det er sant - den er tung og noen ganger så skummel at jeg ikke visste om jeg kunne lese videre. Jeg måtte legge den vekk. Og så måtte jeg smuglese slutten for å se om jeg ville tørre å lese den. Jeg er på slutten igjen nå (denne gangen på ordentlig), og nå sparer jeg den for å la den vare. Jeg kommer ikke utenom McCarthy. Språket og beskrivelsene er bare helt unike.