tirsdag 18. august 2009

Mellom ordene

Nå finner jeg ikke den avisen lenger, men en gang i helgen leste jeg en artikkel om Jon Fosse i forbindelse med at han blir 50 år. Artikkelen var skrevet av Ingunn Økland, og hun hadde en nydelig passasje om hva som er så spesielt med Fosses språk. Jeg hadde tenkt å sitere det her, men nå må jeg ta det etter hodet: Noe om at han uttrykker de stemningene som ligger mellom ordene. Ikke det vi sier eller det vi gjør, men stemningene, atmosfæren - det som ikke kan sies, får han formidlet likevel.

Jeg tenker på det nå som ferien er over og man spør hverandre hvordan man har hatt det, hva man har gjort, hvor man har vært. Jeg føler alltid et visst ubehag ved disse spørsmålene fordi svarene bare blir en oppramsing. ”Jo, først var vi der, og så møtte vi dem, og så dro vi dit, og det var kjempefint”. Men det var jo ikke sånn sommeren var? Det var jo alt som skjedde disse stedene, inni oss. Hva jeg tenkte mens jeg ventet på toget. Måten vinden strøk meg over kinnet på. Hva som endret seg i meg da jeg snakket med ham eller henne.

Men jeg kan jo ikke fortelle om det, kan jeg?
(Jo, takk, i sommer har jeg utviklet meg veldig mye. Har tenkt mye på det å ha sitt eget rom og å sette grenser. Og relasjonen foreldre/besteforeldre/barn. Og den kvelden jeg gikk alene rundt i trondheim, og det regnet, og jeg kjente på friheten...).
Gleder meg til å lese noe av Fosse.

8 kommentarer:

Aina Basso sa...

Nydeleg.
Les Fosse, du. Eg liker særleg godt Morgon og kveld. Du kjem til å gråte, men det er ein god gråt.

Bai sa...

Eg vil også anbefale Morgon og kveld. Det er ei av dei finaste bøkene eg veit om.

Lille søster sa...

Så fint innlegg! Det er sant det der, man forteller hvor man har vært, hvem man har truffet, om det var fint vær osv. Det kunne ha vært fint å dele litt av det andre, som du beskriver. Samtidig er det veldig personlig, og det er ikke sikkert man blir forstått heller.

Slutter meg til anbefalingen av Fosse.

heklehatt leser sa...

takk, og takk for tips. Jeg tror jeg prøvde meg på Morgon og kveld en gang. Er det den som begynner med at mannen går rundt og kona skal føde? Jeg fikk i taket på den, men det er veldig lenge siden, så kanskje det passer godt å lese den akkurat nå..

Aina Basso sa...

Morgon og kveld er delt i to delar. Den første delen var litt tyngre enn den andre på eit vis, det er andre delen som står som sjølve boka, for min del. Prøv igjen, og ikkje gi opp!

Anonym sa...

Jo, du kan fortelle om det.
En kollega av meg er så skjønn. Hver gang noen spør: "hei du, hvordan går det?" så tenker hun nøye etter og svarer helt ærlig. Jeg vet ikke om hun tenker over det, men jeg synes det er så fint. Man svarer jo som oftest "joda, fint. Og du?" Litt det samme med sommerferiespørsmålet også. Det er jo ofte mye mer spennende og fint å høre om de opplevelsene som ligger mellom, enn oppramsingen hvor man har vært.

Vi er vant til å ty til enkle svar. Jeg jobber en del i barnehager med praksisfortellinger. Jeg er selv så lei av å høre hvor mange brødskiver ungen min har spist og om han/hun har bæsja eller ikke. Jeg vil høre de små fortellingene om ungen min; i møte med andre barn og voksne. Refleksjoner rundt det. Okei, det var et malapropos, men kom bare på det....

Konklusjonen er vel at man må se an hvem man snakker til. Noen ganger ramser man opp. Men jeg tror mange ville satt pris på den andre versjonen av sommerferien.

svins sa...

det der har jeg også tenkt mye på - hvor vanskelig det kan være å gi riktig inntrykk, et ærlig svar. hvor overflatisk det som regel blir. for lenge siden skrev jeg i diktboka mi :

går det bra
smiler du
i forbifarten
uten å spørre
jada
sier jeg
det er ikke
et svar

heklehatt leser sa...

Det er sant, knirk, det er veldig fint når folk svarer ærlig. Jeg er ofte redd for å fortelle om ting som er vanskelige fordi jeg føler meg mislykka - men jeg legger merke til at jeg bare får større respekt for folk som tør det, og det inspirerer. Skjønner godt det du etterspør i barnehagen, forresten!

fine ord, svinsemillen. det er noe med å lytte.