Vi må snakke sammen

Det er rart med bloggverden. Plutselig har man fått mange nye venner som man ikke aner hvem er. Eller – man aner det gjennom teksten, og det er det som er så spesielt, at man kan like noen bare gjennom det de skriver, uten å vite hvordan snakker, hvordan de smiler…

Og sånn ble jeg kjent med Monica (Isakstuen Stavlund), som jeg ikke kjenner, men liker, og nå står jeg med et flunkende ferskt eksemplar av boka hennes i hånden, Avstand² – fra selveste Tiden. Omslaget er nydelig, mye vakrere i virkeligheten enn gjengitt her. Antikke blomster med hvite, vage familieportretter over. Glatt, matt. Alt jeg har lest om boken til nå, gjør at den frister. Den handler om noe viktig: Avstand mellom oss. For hvor godt går det an å kjenne et annet menneske? Dette spørsmålet har jeg hatt med meg så lenge jeg kan huske. Hvor godt kan vi kjenne noen andre? Men enda viktigere: Hvor godt kan vi kjenne oss selv?

Tiden skriver dette om boka: ”Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag. Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?”

Det blir litt spesielt å lese denne boka. Jeg har nemlig fulgt den fra (slutt)prosess til produkt gjennom Monicas blogg. Det er utrolig inspirerende å se at det faktisk går an. At det ligger hardt arbeid bak. At hun holdt ut – og nådde frem. Nå har jeg smuglest de første sidene, og det er drivende, språket river deg med, stramt, presist. For ikke å snakke om et spennende plot!
Jeg gleder meg til å lese resten.
Gratulerer, Monica! Tenk - nå finnes boka!
Dere andre: løp og kjøp!