lørdag 31. januar 2009

Forfatterkollektiv

Kjære alle forfattere, skribenter, poeter, drømmere: hør på dette! I siste utgave av den tyske podcasten "Bücherwelt" (Deutsche Welles Litteraturprogram) fortelles det om et "nytt, hipt fenomen" blant forfattere, unge skribenter "som vil prøve noe annet". For å utfordre myten om den ensomme, tilbaketrukne eremitt-forfatter har åtte skrivende hoder gått sammen om å leie en leilighet i Prenzlauer Berg (et slags Berlins svar på Grünerløkka, bare mer kosmoplitisk, selvsagt), og startet et forfatterkontor, der alle har sitt eget rom, men hvor de sammen har et fellesskap.

Og jeg satt på bussen på vei til jobb og hørte dette og tenkte Åh! Så fint å ha et slikt sted, en jobb å gå til, en egen skrivestue, og samtidig kolleger. "Vi har alle en egen leilighet", fortalte en av dem, "slik at hvis vi trenger absolutt ro en periode, kan vi holde oss hjemme". "De er ikke bare kollegene mine, men venner", sa en annen. "Til sammen har vi et større nettverk enn alene, alle kjenner noen i bransjen, og vi hjelper hverandre". Lesing av de andres tekster/utdrag, er en selvfølge i det daglige.

Vi har alle forskjellige metoder og behov, vi som skriver. Felles for mange er vel at de trenger å være i fred, sitte et sted alene og ikke bli forstyrret. Jeg er en slik en. Men samtidig tenker jeg, hvis jeg hadde vært så heldig en gang å klare å ta det valget, å skrive på fulltid, altså, så tenker jeg at det hadde vært utrolig inspirerende å ha et sted å dra (slik at man kommer seg ut om morgenen, slik at noen spør om man har sovet godt, slik at det lukter kaffe når du kommer), og at det er et miljø der man sammen drar et lass, motiverer hverandre, oppmuntrer når det trengs - der kanskje andre har kommet lenger og har gode tips. Der man kan ha opplesninger eller litterære arrangementer og dele lesererfaringer, og der noen kan lese tekstutdrag med kritiske briller hvis man skulle ønske det.

Jeg synes det er deilig å tenke på. Ikke et åpent kontorlandskap, men et eget rom med dør. et sted å være alene. Et sted å møtes. Men fremfor alt, selvsagt: skrive.

søndag 18. januar 2009

Hjelp!

Jeg trenger hjelp, raskt: er det noen som har peiling på god, spennende, morsom ungdomslitteratur? Jeg jobber med elever med adferds- og konsentrasjonsproblemer, og vi ønsker å lokke dem inn i litteraturens verden - både ved høytlesing og kanskje egenlesing etter hvert. Men de trenger noe som fenger fra første ord. Tre gutter, tretten år. Gjerne korte bøker. Gjerne litt tøft språk (det må være bokmål - sorry). (Harry potter-filmene har de sett, så jeg vet ikke om bøkene får dem til å ville sette seg ned).

video

Det snør!

Ute snør det. Store, hvite filler. Mørke. Lys. Det er kveld. Og hver gang det snør, får jeg lys til å skrike ut: Det snør! Det snør! Og enten løpe ut og base i snøen, eller gå på ski, eller bare stå ved vinduet og se og se. Men enda bedre, kanskje: Jeg får en usannsynlig trang til å skrive.

Hva skyldes det, mon tro? Andre som har det slik? Jeg kan få det slik av regn også, hvis det fossregner, hvis det regner lenge. Og kanskje av vinden også, eller mye sol. Ekstremvær, på en måte: alt annet enn det vanlige intet. Men ingenting som snø. Det hvite teppet. Verden forvandlet. Og så forvandles kanskje vi også?

søndag 11. januar 2009

Den draumen

Men ...






... er det ikke fortsatt nytt, dette året?
Er ikke hele januar en ny start?
Jeg trenger denne følelsen av håp.
At det går an - at vi kan gli inn på den vågen.
At hele januar er blanke ark, at himmelen har denne mørke blåfargen i skumringen.

Tiden er en lomme som vider seg ut.

Jeg løper fordi det er noe jeg vil.

tirsdag 6. januar 2009

Jobb, verden

Det er nyttår, nytt år, kalde kuldegrader og ny vei til jobb. Jeg kjenner den gamle kriblingen av å være underveis: noe nytt er i gjære, ikke bare fordi har begynt i ny jobb, men fordi den ligger et annet sted i byen. Bussen om morgenen, eller banen, nye stier, veier, trapper. Det lukter kaffe. Eksos. Sultne blikk i bussens vindusruter. Byen som ruller med en annen takt, og alle fjesene, fjesene som dukker opp bak aviser og gatehjørner, lyktestolper, vinterfrakker. Kaffebegre. Skilt. Den kalde lukten av eksamen i morgenens svarte mørke. Det knitrer mot bar asfalt. Det er mine skritt.

fredag 2. januar 2009

Blanke ark

Så ligger det nye året der foran oss - blankt, blått, med ubrukte dager og drømmenes magi. Og kanskje burde uttrykket "blanke ark" være en klisjé? Men hva er vel bedre for en forfatter (-spire/skriver/skribent) enn å starte på en ny skriveblokk, ark som roper etter ord, mulighetenes åpne vidder?

Jeg likte det Saabye Christensen sa her forleden om klisjéer: vi trenger klisjéene. "De inneholder alltid en sannhet. [...] Da handler det om å finne nye måter å fortelle sannheten på" (Magasinet 27. des. 2008).

Derfor holder jeg meg til de blanke arkene. La oss bare håpe at de snart blir fylt. At jeg klarer det.