lørdag 31. januar 2009

Forfatterkollektiv

Kjære alle forfattere, skribenter, poeter, drømmere: hør på dette! I siste utgave av den tyske podcasten "Bücherwelt" (Deutsche Welles Litteraturprogram) fortelles det om et "nytt, hipt fenomen" blant forfattere, unge skribenter "som vil prøve noe annet". For å utfordre myten om den ensomme, tilbaketrukne eremitt-forfatter har åtte skrivende hoder gått sammen om å leie en leilighet i Prenzlauer Berg (et slags Berlins svar på Grünerløkka, bare mer kosmoplitisk, selvsagt), og startet et forfatterkontor, der alle har sitt eget rom, men hvor de sammen har et fellesskap.

Og jeg satt på bussen på vei til jobb og hørte dette og tenkte Åh! Så fint å ha et slikt sted, en jobb å gå til, en egen skrivestue, og samtidig kolleger. "Vi har alle en egen leilighet", fortalte en av dem, "slik at hvis vi trenger absolutt ro en periode, kan vi holde oss hjemme". "De er ikke bare kollegene mine, men venner", sa en annen. "Til sammen har vi et større nettverk enn alene, alle kjenner noen i bransjen, og vi hjelper hverandre". Lesing av de andres tekster/utdrag, er en selvfølge i det daglige.

Vi har alle forskjellige metoder og behov, vi som skriver. Felles for mange er vel at de trenger å være i fred, sitte et sted alene og ikke bli forstyrret. Jeg er en slik en. Men samtidig tenker jeg, hvis jeg hadde vært så heldig en gang å klare å ta det valget, å skrive på fulltid, altså, så tenker jeg at det hadde vært utrolig inspirerende å ha et sted å dra (slik at man kommer seg ut om morgenen, slik at noen spør om man har sovet godt, slik at det lukter kaffe når du kommer), og at det er et miljø der man sammen drar et lass, motiverer hverandre, oppmuntrer når det trengs - der kanskje andre har kommet lenger og har gode tips. Der man kan ha opplesninger eller litterære arrangementer og dele lesererfaringer, og der noen kan lese tekstutdrag med kritiske briller hvis man skulle ønske det.

Jeg synes det er deilig å tenke på. Ikke et åpent kontorlandskap, men et eget rom med dør. et sted å være alene. Et sted å møtes. Men fremfor alt, selvsagt: skrive.

8 kommentarer:

Aina sa...

Ja, ein fin idé!

Det er jo noko liknande på Litteraturhuset, der kan skrivande folk søke om plass. Men eg trur det er meir av eit ope kontorlandskap. Utan at eg er bombesikker.

Lille søster sa...

Høres fint ut! Men bare for en stund, tenker jeg.

heklehatt sa...

ja, stemmer, jeg har også hørt noe om kontorlandskap på Litteraturhuset. Husker jeg hørte om det og tenkte at det hørtes fint ut. der er det jo et litterært miljø og mye spennende som skjer. Men jeg tenker likevel at det er noe litt mer spennende hvis man starter et selv - litt sånn entreprenør-aktig, eller hva heter det? Sånn ung og kreativ og "vi-bare-gjør-det"-greie. Forutsatt at man fåt til noe, da. Og så skulle jeg gjerne hatt det i skogkanten, sånn at man kunne gå en tur under krokete grantrær når man sto fast og trengte luft:-)

Sesselja sa...

Og jeg lurer på hvor i all verdewn man får tak i en leilighet med åtte rom...

Men tanken er vel ikke helt ny. Vi har da lest om forfattere som går på kontoret her i Norge også. Er ikke Erlend Loe en av dem som har leid seg inn i et kontorfellesskap med andre kreative sjeler. Mener jeg leste det i Dagbladet for ikke altfor lenge siden.

heklehatt sa...

hei sesselja! jo det er sant - vi har nok hørt om det ganske lenge, egentlig. Forfattere som går til kontoret. Eller har sin egen skrivestue i hagen eller noe... Tanken om å GÅ et sted, tiltaler meg, så man skal slippe å bli inne hele dagen, selv om det er veldig praktisk å ha et hjemmekontor også:-) Åtte rom - enig - klarer ikke å visualisere det.

Tehme Melck sa...

Dette beskriver omtrent situasjonen på Det danske forfatter- og oversættercenter på Hald hovedgård i Viborg, hvor jeg har et arbeidsopphold hvert år. Ti-tolv skrivende mennesker på hvert sitt rom i et stort hus, men med rikelig med fellesarealer, blant annet kjøkkenet. Intens jobbing i enrom, og/eller sosialt samvær/fagprat. Det er faktisk svært stimulerende.

Anonym sa...

Dette er en bra idè. Jeg tror det for mange skribenter kan være lurt å være en del av et fellesskap. Jeg er selv en del av et kunstnerkollektiv, men vi treffes bare en dag i uka - da har vi øvingslokaler på en av Deichmanfilialene i byen. Bare den ene dagen er en vitaminbombe og gjør at det er lettere å gå videre. Hvis jeg får til å skrive mer enn jeg gjør, så hadde jeg vært veldig interessert i dette. Du får gi beskjed! :o)

heklehatt sa...

definitivt! jeg leker med tanken - foreløpig jobber jeg fullt som lærer, men en dag...
høres bra ut med din variant, også - en ukentlig vitaminbomber er bedre enn ingen. lykke til så lenge:-)