Bok-kribling

Bøker til jul! Men hvilken skal man velge?
Jeg har fått så mange fine bøker til jul, og nå lurer jeg på hvor jeg skal begynne. Skal jeg lese dem én og én, eller litt av hver, eller bare bla? foreløpig har jeg mest bare bladd: litt målrettet, litt på måfå, lest litt her og der. Men nå!
På leselista:

Langeland, Riley og Øybø: Amerikanske tilstander
John Ajvide Lindquist: La den rette komme inn
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
Soseki Natsume: I am a Cat

Er mest spent på forfatterintervjuene i Amerikanske tilstander, men helt klart sugen på skjønnlitteratur.
Og innimellom: Tur. Stearinlys. Julekaker

Innenfor - utenfor

Jeg så et intervju på svensk TV med årets nobelprisvinner i litteratur - jean marie gustave le clèzio -. Han sa noe interessant om det å delta i verden. Han sa at han som liten hadde sittet inne og sett de andre leke utenfor. Og på en måte hadde han lyst til å gå ut og bli med. Med på en annen måte hadde han lyst til å bli inne og se på dem. allerede tidlig hadde han skjønt at han var en sånn som heller ville sitte inne og drømme om det, enn å delta i verden. Derfor kunne han skrive bøker.

Jeg synes det var fint sagt.

og jeg lurer på om det er slik det er: at man enten er en som deltar, eller en som bare ser? jeg kjenner i hvert fall ofte konflikten i meg selv. Hvorfor vil man for eksempel heller være inne og lese enn å dra på fest? Heller lese eller skrive enn å være med, så og si? (Er det det som er spørsmålet?) Det er jo flere forfattere som sier at det å skrive er et valg, og at mye må velges bort. Noen som kjenner seg igjen?

Kvinner og publisering

Fakta: Kvinner i det akademiske miljø publiserer mindre enn menn. Fakta: Kvinner publiserer i mindre prestisjetunge tidsskrifter enn menn. Hvorfor er det slik, og kan/bør man gjøre noe med det? Henger det sammen med at kvinner gjemmer seg bort mens menn "guts'er"?

Flere fakta: Kvinner bruker mer tid på veiledning og undervisning enn menn. De bruker også mer tid på å samtale med studenter, og de tar på seg flere verv. Dette belyser saken fra en annen side. Bør kvinner ta seg mindre av studentene? Bør menn begynne å bry seg mer? Er det viktigere å publisere enn å kommunisere? Spørsmålet blir om det bør gjøres noe med dette på systemnivå, eller om det er opp til den enkelte å prioritere. For det det koker ned til, er at det er et spørsmål om prioritering.

Jeg var på seminar med disse temaene i fokus i går. Det var foredrag og også en interaktiv workshop ledet av canadiske Abby Day. Det var både tankevekkende, hyggelig og nyttig.

Day poengterte nettopp dette med fokus: Det å publisere er et valg. Det å få til noe, er å sette av tid til det. Men ikke bare det: På den avsatte tiden må man være fokusert. Intenst konsentrert. Slik trenger du bare 15 minutter på noe som ellers kunne tatt fire timer.

Day kom også med konkrete tips til arbeidsstrategier. Formuler tema for deg selv: hva skal du skrive om. hvem skriver du for? hvorfor? hvilken forskjell utgjør det? Når du har formulert dette, kan du begynne å skrive. Avslutningsvis sier hun:

• Det er ikke et spørsmål om tid, men om fokus.
• Støtt hverandre.
• Fortsett å forsøke!

Kaffe og litteratur

Er det noen sammenheng mellom en egen kaffemaskin på kjøkkenet og god litteratur?

Vel, det er jo lov å håpe. At det finnes en kobling mellom kaffe og skriving, er i hvert fall sikkert. Myten om forfatteren og rødvin står sterkt. Men mange bøker har blitt til på kaffe og røyk. Og når en kjenner den første, mørkbrente smaken mot leppene, er det som om fingrene higer etter blyanten. Tørt papir. Eller pc'n.

En moderne verden. Men primale behov: en rus, et startskudd. Skrivekick.

Harens år av Arto Paasilinna

Harens år (1975) er en riktig lekkerbisken av en bok - og til stor latter og hygge! Man humrer seg praktisk talt gjennom kapitlene fra første til siste side. Boka handler om journalisten Vatanen som har fått nok av alt og alle, og som etter en krangel på et jobboppdrag forlater både fotografen i bilen, kona hjemme, jobben i byen - og stikker til skogs med en liten hare. Harepusen blir en trofast følgesvenn som man blir glad i fra første stund. Vatanen gir simpelthen blaffen i sitt gamle liv og begynner en blanding av landstrykertilværelse og skogsliv. Han tar seg strøjobber her og der og havner i de festligste lag og problemer - som når han møter en krigsgarnison i tjukkeste finskeskogen, eller når han skal redde en ku(?) fra skogsbrann. Kona og sjefen lurer i bakgrunnen, men Vatanen kommer seg unna det meste. Bare harepusen får være med. Boka er skrevet i et enkelt språk (eller er det så enkelt?), noe som på sett og vis forsterker komikken.

En sterk følelse vokser frem om at Erlend Loe må ha lest denne boka før han skrev om mannen som dro hjemmefra til fordel for elgkalven Bongo...

Les den du også!

Veien. McCarthy

Jeg leser Veien av Cormac McCarthy. Den er bare HELT. FANTASTISK. Den ubeskrivelige råheten. Nakenheten til beinet. Sulten. Fortvilelsen. Han beskriver verden etter en katastrofe vi aldri har opplevd og forhåpentlig aldri vil se. Verden ligger øde i aske og isnende vinder, og alt som finnes er veien, sulten, håpet. Om å finne mat. Om å komme frem. Til noe. Rundt omkring finnes bander av omstreifende, skruppelløse overlevende på jakt etter mat. Man vet aldri hvor de er. Man vet aldri om de kommer. Om man blir oppdaget. Hvor lenge det er til. Være i bevegelse, alltid.

De sover mot marken i snø og kulde omhyllet av skitne pledd. De går i snø, i sludd, i regn. Utmagret til skinnet. Svarte av sot. Sekken med det nødvendigste. Om de er heldige, noen råtne epler. Farens blikk på gutten når han sover. Farens kjærlighet til gutten. Alltid.

Jeg leser denne boken nå og den er ikke til å legge fra seg. Jeg bærer den i meg når jeg spiser, dusjer, sover. Jeg skal på jobb, og alt jeg vil er å lese. Les. denne. boken. nå!

Underveis

Du hører deg selv gjennom gangene
Klakkende hæler mot marmor
vesken på skrå
fremmedes parfyme
latter
de andre

men du går
skrittene som følger deg
eller er det du
som følger

flyplassens rytme

et sus i ørene:
svimmel
svimmel

en gang å komme frem

Frokost på Tiffany

for en fantastisk bok! her og nå bestemmer jeg meg for at jeg må lese den en gang til, og siden skrive et innlegg om den. for hva er det med ham? Og hva er det med miss Holy Golightly?

Verden hvit

Våknet og skvatt til: det er ikke sant! Men det var sant:
Snøen var kommet i løpet av morgentimene, hadde dekket til gressplen og biltak, og hver gang er det som den første: et under.

Verden er så stille når det snør. Ingenting betyr noe.

Ikke hva man sier eller har på seg.

ikke hva klokka er.

Jeg går i den friske morgenluften. Våt snø mot skosnutene.

Tenker på dagene som går.

Kulden i kinnene.

Venter.

Haruki løper

Haruki Murakami løper. En time hver dag. Minst.
Jeg er ikke så rent lite imponert. Dette er en mann som tar vare på helsa si. Og som tar skrivegjerningen sin seriøst. Jeg sluker den nye boka hans, om løping og det å skrive, like rått som romanene hans. Jeg er ikke så rent lite nysgjerrig på denne mannen. Jeg er (noe jeg svært sjelden er): fan.

Torsdag forrige uke var det et arrangement om ham på litteraturhuset. Frode Grytten holdt et fanstastisk foredrag. Jeg plukker med meg den utrolig viktige erfaringen han formidler: behovet for musikk til ord. En times foredrag kan være hardt for øre&intellekt. Med en gang du legger musikk i bakgrunnen, endres opplevelsen. Grytten hadde valgt ut musikk av en japansk komponist (Sakamoto?) som lå under det som må kunne kalles en blanding av foredrag og poesi.

La oss sette oss inn i en blå Toyata, seier han.
I bakgrunnen blinker musikken.
I forgrunnen blinker Tokyo:
trafikklysene, høyblokkene,
japanerne.
Ved rattet sitter Murakami, og hvem vil vel ikke følge ham?

Jeg vil følge Murakami til den innerste døren,
til sauemannens sjakt,
til en jazzbar der tonic flyter
vodka og whiskey
avskårne ører
nakne neser

Jeg vil følge Murakami

Til frosken
Til Rolf Jacobsen
Et annet sted

Det jeg elsket

av Siri Hustvedt,
og ja: hva var det han elsket?
det første som slo meg var den merkelige følelsen av å lese fra en voksen manns synsvinkel når jeg visste det var en dame som hadde skrevet det. Det synliggjør problemet med tolking ut fra undring rundt det (selv)biografiske.

Men jeg likte boken - jeg gjorde det, når den først kom i gang. de første 100 sidene var drøye - for mange referanser til kunst og kunstteori, ting jeg ikke ha hørt om og ikke klarte å vekke noen interesse for. Men takket være flere entusiastiske anbefalinger, fortsatte jeg over i neste del, som var nydelig. Intet mindre. Den vekker følelser. Undring. Tanker rundt kjærlighet, oppvekst, oppdragelse, ansvar. Vi følger de fem voksne og to barn gjennom turbulente hendelser, og lurer hele tiden på hva som vil skje - hvem som vil svikte og hvem som skal bedras, hvem som vil finne sammen - eller ikke. Parallelt vokser det frem en krim-liknende fortelling rundt sønnen Mark, med intrikate løgner og forvekslinger (og åpenbart gjennomtenkte navnevalg).

Spørsmålet man hele tiden må stille seg er om tittelen: hvem var det som elsket, hva elsket de, og hvorfor? hvorfor endrer det seg slik: hva man ser, hvordan man ser det, de ømme følelsene rundt trivialiteter som plutselig blekner, og som siden blir et ulidelig savn?

Boka priker borti meg på en måte som vekker interesse for både historien og personene og de livene de lever - og på den andre siden kvinnen som har skrevet om dem. Hvem er hun, hva er hennes drivkraft, hvorfor interesserer akkurat disse spørsmålene henne? jeg leste et sted at Siri hustvedt er kåret til en av verdens 10-15 mest intellektuelle kvinner - det synes meg fascinerende - og vel fortjent.

Antiga Casa dos Pastéis de Belém, Lisboa

Her skal jeg skrive inn et nydelige diktet til Ronny Spaans fra hans debutsamling "Svalene i Lisboa".
Det begynner slik:

"Vesle bica, dverg blant kaffisortane,
og Pastel de Belém, det minste kakestykket,
eg ser når servitøren kjem med dykk,
kor lite det skal til for ei abbrosisk lykke!"

Og hvilken lykke, når man finner et dikt om noe, et sted, som nesten er hemmelig, fordi man ikke deler det med noen, fordi mitt Portugal lenge var noe nesten ingen kjente til. Portugalkjennere, de vokser i antall!

Å stenge det andre ute

Jeg sitter her og tenker. Så lett å la tankene fly. Og på hva som gjør det tungt å skrive. Å stenge det andre ute. Det er en av tingene. Fordi det er lettere å se på lyset. Bladene der ute. Solen. Lydene, og trikken. Eller fuglene.

Å skrive er altså å ikke la seg avlede.
- bortsett fra når det er akkurat det som setter det hele i gang.

Fotografía

E as melhores fotografías -
não são aquelas
do coração...?
que são lembradas de olhos fechados
e nunca caberão num album
de memórias que só são as tuas
e das quais ninguém
tem as mesmas
nem podem ver

Não dá para explicar
ninguém chega para o fundo
de ninguém

Mas os rastros
ficam
no coração

h-03

Leseliste (lesehest)

her bør det opprette en leseliste snarest! over bøker som leses, er lest og skal bli lest!

Isabel Allende

jeg så et tv-program her om dagen, om isabel allende. jeg hadde aldri sett henne før. og likevel var det akkurat som om jeg kjente henne: noe av uttrykket, reaksjonene. Jeg kjenner jo hele universet fra bøkene hennes, magien, fargene. Bestefaren. Dystre menn. Jeg likte ikke egentlig utstrålingen hennes. Men på den annen side kan jeg ikke annet enn like henne. Jeg har jo likt henne alle disse årene. Det er forfatterens fordel.

I YouTubes fangarmer

Endelig er det gått opp for meg hvilke gleder YouTube kan by på! Som med både datamaskin, internett, mail og mobiltelefon henger jeg altså etter... Men det jeg nå har oppdaget, er hvilket skattekammer dette filmarkivet er, og hva man kan finne der. Som for eksempel det nedefor siterte intervjuet med Philip Roth.

Det var Billie Holiday jeg først var ute etter. Det ligger fantastiske filmsnutter med henne der. Stemmen, ansiktet, blikket. Svetten mot den svarte huden. Det første meg videre til Toni Morrison. Det ligger en intuitiv link i meg mellom de to, selv om jeg aldri har hørt den uttalt. Billie Holiday og Toni Morrison. De to eneste kjente personer jeg virkelig kunne ha tenkt meg å møte. Og fra Toni M. gikk klikkingen videre til flere forfatterintervjuer. Cormac McCarthy. P. Roth. Det ene fører til det andre, og dermed er man fanget i klikkingens nett, som en rundtur i spindelvevet og en kamp mot tiden. Men fine stunder er det. Og flere leksjoner skal det bli.

Siste rest

Når jeg lukker øynene, ser jeg tett i tett med yppige blåbær og rustne blader i lyngen. Det var en fantastisk helg på K. Rødmende myr. Fisk (jeg fikk en på stang og to store på garn!). Jakt (en rype skutt, av M!). Badstue, og nakne føtter opp gjennom fuktig sti. Hyggelige mennesker på verandaslabberas. Så glad for at K fikk se alt dette. Båten gjennom vannet. Biltur i solnedgang. Og nattoget tilbake til O.

Min første blog(glede)

Så rart – når jeg endelig (og relativt motvillig) har opprettet en blog, ble det plutselig spennende og fristende å legge ut flere innlegg. De to første (historie-relaterte) innleggene ble lagt inn som en obligatorisk oppgave på faget, og fremkalte ingen særlig glede. Men da det første ekte innlegget, dvs. det første frivillige, ble publisert, kjente jeg en spent sitring og lyst til å legge inn flere. Foreløpig er blogen hemmelig fordi ingen vet om den – men likevel. Det ser så proft ut. Og det er ikke dagbok. Og fordi andre kan lese det og sjangeren er kort, må man tenke gjennom hva man skriver. Trekke ut det viktigste. Jeg har derfor tenkt å bruke det som en egen kortekstsøvelse, og en utfordring til meg selv om å få formulert et par av de tingene som flyr gjennom hodet i løpet av en dag. Om ikke annet, så for å holde noe av det fast.
Hei hei!

Litteraturens sak (Philip Roth)

Jeg så et intervju med Philip Roth på Youtube. Til tross for at jeg (ennå) ikke har lest ham, var det interessant å høre. Det interesserer meg alltid å høre om hvordan forfatter jobber, hva de tenker om det å skrive. Roth sier at du ikke kan bry deg om leseren, like lite som han kan bry seg om deg. Vi må alle ta vare på oss selv. ”I think about the book. The sentence, the paragraph, the page”. Etter hvert begynner boken å stille sine egne krav: intellektuelle, 'imaginative', etestiske.

Om forfatterens evt. moralske eller politiske rolle sier han: din rolle som forfatter er å skrive så godt du kan.

Norges unionsoppløsning i det store og det små

eller sett fra ulike ståsted...

Her er et litt overflatisk innlegg om to nettsider som kan brukes i undervisning i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 i et norsk og et internasjonalt perspektiv.

Nettsiden http://www.nb.no/baser/1905/ er laget for å gi informasjon om unionsoppløsningen og er rettet mot både norske og svenske skoleelever.

Den neste nettsiden viser viktige hendelser i verdenshistorien i en tidslinje:
http://din-timelines.com/1905_timeline.shtml (se på juni spesielt og 1905 generelt)

Kan disse to nettstedene brukes i et komparativt øyemed? Kan man ved å sammenlikne disse to nettstedene si noe om hvor viktig/ stor begivenhet unionsoppløsningen var i Norge vs. i internasjonal sammenheng?

Begge nettsidene er siktet inn på lek og læring:
på den norske nettsiden kan man både klikke seg rundt og lese diverse informasjon eller evt. jobbe med konkrete oppgaver fra læreren/nettoppgaver. På den internasjonale (og selvsagt noe overflatiske) nettsiden, kan man leke seg litt med morsom faktakunnskap og årstall. Hva skjedde? Hvor viktig var det? (alvorlig, finurlig, med konsekvenser for større deler av verden/konsekvenser for mange menneskers liv osv.)

En komparativ høstnatt på Akershus...

Fire ulike kilder gir fire svært ulike fremstillinger av hva som faktisk skjedde den natten Quisling ble henrettet. Hvordan kan dette brukes i undervisningssammenheng?

De fire kildene er et ypperlig utgangspunkt til å øve på å se samme hendelse fra flere synsvinkler, og på å vurdere kilder kritisk. Hvem forteller hva til hvem? Hvorfor? og hvordan vurdere troverdighet?

1) Elevene får utdelt de fire ulike kildene uten opphavsmann. Første oppgave går ut på å lese kildene og finne frem til forskjeller og likheter i beretningene. Dette kan gjøres individuelt eller i grupper. Er det mulig på bakgrunn av disse kildene å rekonstruere hva som faktisk skjedde?

2) Elevene kan deretter i grupper diskutere hva slags beretninger dette er, og hvilken ståsted fortelleren har. Hva formidler teksten? Hva ønsker fortelleren å oppnå /hvem appellerer han til?

3) Elevene får nå utdelt bakgrunnsinformasjon om beretterne. Stemmer dette overens med det de kom frem til i opppgave 2? var det noe de forsto bedre/som kom tydeligere frem i lys av de nye opplysningene?

4) Troverdighet: Hva kan man si om kildenes troverdighet? Er det noe som taler for at dene ene eller andre kilde er mer troverdig enn en annen?